Godt nyttår!

Nå har jeg vært i Israel i sju uker og i morgen er siste dag av Ulpan, intensivkurset i hebraisk. Jeg har lært kanskje 800 ord, sansynligvis fler, jeg kan snakke i nåtid og fortid og til gutter og jenter og jeg kan bestille hva det måtte være på restaurant. Dessuten kan jeg ta taxi både hit og dit, diskutere været og forstå hva folk snakker om til en viss grad. Jeg venter i spenning på det store gjennombruddet som i følge Bente og flere andre hebraiskstudenter skal komme etter tre måneder og jeg håper den kommende måneden kommer til å suse forbi sånn at jeg kan begynne å holde interessante samtaler uten stotring.

På fredag er det Rosh Hashana, jødisk nyttår! I klassen tar alle det for gitt at alle vet alt om Rosh Hashana, så jeg lot være å spørre for mye da de ba meg ta med epler eller honning til timen i morgen. I stedet gikk jeg hjem og leste i særoppgaven min fra tiende klasse, den om jødiske høytider. Takk og lov for at jeg tok den med. Nå vet jeg at jødene dypper skrelte eplebåter i honning på Rosh Hashana som et symbol på at de ønsker at det nye året skal bli søtt og godt. Som honning altså. Det forklarer også hvorfor en annen jente i klassen må ta med honningkake til alle sammen. Jødene ønsker seg et søtt år, og jeg tenker at hvis det er alt som skal til så kan jeg da sannelig strekke meg så langt at jeg kan ta med både epler og honning i morgen. Vi skal skrive nyttårskort til hverandre også, læreren sa at alle som har fargerike tusjer må ta de med. Dette må bli bra.

Ingen på skolen klarer å huske at jeg er fra Norge. Laurent tror jeg er fra Sverige, Tini tror jeg er fra Belgia og i går brøt min amerikanske venn Jeff ut: “what?!?!? you’re not American?!?!” Jeg syns det er ganske bra å få til å ha en utlending til venn i tre uker uten å få med seg at vedkommende kommer fra et annet land.
De gangene jeg må fortelle at jeg er fra Norge spør folk interessert om vi har vårt eget språk. Så sier de “oh, really?!?!” og spør om norsk ligner på svensk. Hvorfor vet de at svensk finnes?