Språkforvirring

Jeg er språkforvirret som få for tiden. Etter to måneder nesten helt uten praktisering av norsk kreves det plutselig av meg at jeg skal sjonglere tre språk på strak arm nå som Johanne er på besøk. Hodet mitt er fult av norske, engelske og hebraiske gloser og herregud. Ting kommer bare ikke ut slik jeg hadde ment det.

Her om dagen var Johanne og jeg alene på kafè og jeg skulle være kul og bestille på hebraisk. Forøvrig var også menyen på hebraisk, og det så jeg for meg at jeg skulle fikse så lett som bare det. Jeg skjønte så godt som ingenting av menyen, bare hva slags kaffe og juice de hadde å by på, så Johanne fikk egentlig ikke så mye valg. Da servitrisen kom hørte jeg meg selv gaule på hebraisk, i ekstremt sakte tempo, noe som på norsk ville høres ut som:
“JAI VILL HA KALL KAFFE OG HON VILL HA L-E-M-O-N-A-D-E.“
Kald kaffe? Ja for det var jo det det sto i menyen. “Ice coffee?” sa servitrisen. Ja sa jeg. Ice coffee for guds skyld.
Så fikk vi det vi ville ha, og etter en halv time var vi ferdige og jeg bestemte meg for å be om regningen. Det var som om jeg så meg selv fra utsiden da jeg hørte meg selv skråle: “VI VILL JAARNE HA RAJNINGEN” på hebraisk med tidenes heftigste skandinaviske aksent. Og sånn i tilfelle servitrisen ikke skulle forstå meg, tegnet jeg liksom en firkant i luften mens jeg skrålte. Johanne satt målløs ved siden av meg og etterpå måtte vi så klart le høyt og lenge. Herregud for et show.

Når jeg snakker hebraisk snakker jeg altså kjempehøyt og kjempesakte, og dere som kjenner meg vet jo at når jeg snakker norsk går det som regel over stokk og stein. Jeg skal love at sånn jeg prater hjemme i Norge er barnemat i forhold til hvordan jeg prater nå. Bare spør Johanne.

I dag var vi på stranden og mens vi sto med vann til brystet og prøvde som best vi kunne å unngå å bli dratt under av bølgene, utbrøt Johanne: “Åh, herregud, jeg så serriøst en gjennomsiktig fisk!”. Rimelig panisk brøt jeg ut: “Nehei, er det vannmelon?!?” Jeg vet ikke jeg, men jeg tror ikke det er så vanlig med gjennomsiktige vannmeloner i disse farvann, eller i noen andre farvann for den del.

Jeg skjønner virkelig ikke hva som går av meg. Etter episoden i vannet gikk vi på restaurant og bestilte pommes frites, og Johanne sa: “Jeg digger sånn hjemmelaget pommes frites altså”. Jeg skjønte ikke helt hva hun mente for vi var da aldeles ikke hjemme hos noen. Så forsto jeg plutselig, og sa: “Åh, du mener sånne som man ikke lager på Hennes & Maurits!”. Hennes & Maurits er ikke det samme som Mc Donalds, men det er lett å glemme når man flytter vekk fra alt som heter godt norsk språk. Forresten har jeg også flyttet vekk fra alt som heter god norsk rettskrivning så alle skriveleifer kan dere herved bare overse. Jeg er et offer for språkforvirringssyndromet. Hvis dere lurer på om det gjør vondt, kan jeg svare at ja, det gjør det.

I morgen drar vi til Dødehavet for å flyte rundt mens vi leser avisen. Dødehavet er, som navnet tilsier, dødt, og derfor vil vi være helt trygge for gjennomsiktige vannmeloner, noe som gir oss glede i kropp og sinn. Vi skriver mer siden.