Jeg løser verdensproblemer fra soverommet

Det eneste som er skikkelig fint med å ha eksamen er når man kommer til det punktet i forberedelsene hvor man innser at løpet er kjørt og man like gjerne kan blogge litt eller gjøre siste finish på en julegave fordi man ikke kommer til å rekke å lese gjennom hele pensum uansett. Der er jeg akkurat nå. I morgen er det eksamen i Islam, den ble flyttet frem fra 1. januar heldigvis, og jeg har ca 40 arabiske termer å pugge og flere artikler jeg ikke egentlig har lest særlig nøye. Jeg skal bruke dagen godt og lese det jeg kan, men noen A blir det ikke i morgen og da blogger jeg i vei.

I dag satt jeg på en kafé på campus og tok meg en velfortjent lunsjpause og på bordet ved siden av meg satt to menn fordypet i en heftig debatt som jeg ikke kunne la være å følge med på. Han ene var israelsk jøde mens han andre var palestinsk muslim, de så ut til å være journalister og begge visste de tydeligvis best. De latet begge som om de var veldig interessert i å høre hva den andre hadde å si, men egentlig var de ute etter å få sagt sin side av saken og overbevise den andre om at "mitt folk har lidd mest". Israeleren la vekt på hvordan de kristne har pint og plaget jødene i alle år, "helt siden forrige gang vi bodde her" som han sa det, og palestineren på sin side holdt fast på hvordan hele verden i dag "hater muslimer" og hvordan Israel lager helvete for palestinerne. Man kan vel mildt sagt si at her hadde de diskutert seg inn i en blindgate, det var absolutt intet håp om at noen kom til å gi seg og gå med på at den andre hadde rett, og der har vi vel Israel/Palestina - konflikten i et nøtteskall. Nå skal ikke jeg sitte her og løse verdensproblemer, men for at det skal bli fred her nede tror jeg folk må legge fortiden til side, innse at her har alle lidd i mer eller mindre lik grad og prøve å se hverandre som mennesker og personer og ikke dømme folk for hvem tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldefaren deres var. Jødene drepte Jesus, sier folk, men alle må skjønne at den jøden som drepte Jesus ikke lever i dag og at blir en helt bisarr beskyldning å komme med. La meg slippe å gjøre opp for hva mine forfedre har gjort av udåder lenge før min tid sier jeg bare. La alle slippe unødvendig pes. Her må man løse konflikten sånn den ser ut i dag og ikke tenke på hvordan ting pleide å være før, men alle skjønner at det ikke kommer til å skje med det første.

De to journalistene på kaféen ble som dere skjønner aldri enige om annet enn at de var uenige, men det er ingen dårlig ting det heller. De drakk opp kaffen sin og smilte til hverandre og sa "takk for praten" da de gikk, og hvis konflikten kan ende sånn så er det en fred jeg syns alle bør være fornøyd med. "Du kan mene ditt og jeg kan mene mitt", og ferdig med det.

Det regner helt krakilsk mye om dagen, og akkurat som at Oslo Sporveier ikke er laget for norsk vinter så er heller ikke Israel laget for regn. Det regner mye mye mer enn hva avløpssystemet er konstruert for, og derfor flyter det vann over alt. Israel bør ønske seg flere kummer til jul, men først må det smiskes litt med nissen tror jeg. Det er som vi alle vet bare de snille barna som får pakker.

Hjemme i Norge hater jeg paraplyer fordi de som oftest er totalt unødvendige på de kanter av landet hvor jeg har bodd i mitt liv, men her i Israel er paraplyen min beste venn. Eller, den kommer til å bli min beste venn når jeg får kjøpt en. Det regner så hardt, tungt og mye at man blir klissvåt i løpet av ett minutt, og alle som ikke har paraply bare lider og får mascara klint utover ansiktet. Jeg skal kjøpe en paraply etterpå, uheldigvis med et jævla stygt mønster fordi mitt lokale supermarked er motstandere av ensfargede umbrellas. Gled dere til bilde.

Fy faen nå tordner det sånn at døra på rommet mitt rister. God jul alle sammen.