Stille før stormen?

Nå har Sigve dratt hjem og roen har senket seg over mitt liv atter en gang. Når man har besøk blir det lite tid til å tenke over livet, noe som egentlig kan være veldig fint. Forrige uke kan egentlig oppsummeres på følgende vis: øl, venner, hellige steder, lunsj & middag på restaurant, slitsomme selgere som viftet med stygge souvenirer, trasking langs ukjente veier og et uant antall taxiturer. Roen som nu har senket seg bringer med seg tid til å skrive mer enn tre setninger i bloggen, og det kan jo hende at noen synes det er bra.

I dag har jeg hatt forelesning i moderne amerikansk poesi igjen. Jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg synes det er gøy eller ikke. Jeg vet ikke helt om jeg skjønner det vi gjennomgår i timen en gang, for jeg blir så distrahert av professoren. Professoren er nemlig en dame som kanskje har vært en mann. Hun har kjempemørk stemme og veldig breie skuldre, og ekstremt store øredobber som dingler og bærer seg hver gang hun beveger på hodet. Og det gjør hun jo hele tiden. Dama har alle bøkene sine i en rosa trillebag, og det er et svare strev hver gang hun kommer til timen fordi vi sitter i et auditorium og da må hun dra den trillebagen ned en tretten-fjorten trappetrinn. Det dunker og bråker og øredobbene spretter fra side til side og fester seg i håret hennes og når hun endelig har kommet seg ned til kateteret snur hun seg mot klassen og sier: "weeelcome..." med en veldig sensuell mannestemme. Den første timen var Sigve med, og da måtte jeg anstrenge meg for ikke å se på Sigve, for jeg visste at hvis vi så på hverandre så kom vi til å begynne å le. Jeg mener, professoren er veldig flink og alt sånt, men hun er ufrivillig morsom også. Når hun prøver å være morsom derimot, er hun ikke morsom i det hele tatt. Nå må vi bare håpe at hun ikke kan norsk og at hun aldri kommer til å sveipe innom denne bloggen. Jeg tror oddsen er på min side for å være ærlig.

I dag møtte jeg de som jeg var ute med her om dagen, de som ufrivillig ble vitner da kroppen min ikke tålte Aarons ville øl-med-is-forslag. De så ut til å være i fin form uten varige mén og jeg slapp å være flau. I dag har i det hele tatt vært en veldig fin dag. Det har tatt til å bli sommer her de siste dagene, på campus ligger studentene strødd utover gresset med bøker og iPoder og coffee-to-go og det er svært så behagelig å befinne seg her for tiden. Jeg har ikke ligget på gresset i dag fordi det er nyklippet, og da får jeg som kjent bare utslett på all hud som kommer i kontakt med plenen. Når jeg blir stor skal jeg aldri klippe plenen foran huset mitt, den skal bare få gro og gro sånn at jeg kan være nær den uten å klø ihjel.

Ryktene vil forresten ha det til at det er planlagt krig mellom Israel og Syria til sommer'n. Folk sier at hæren ruster opp, bygger nye tanks og kaller inn fler folk til repitisjonstrening enn vanlig. Jeg kjenner mange som er ferdig med millitærtjenesten for lengst, og alle sammen har vært inne igjen for repitisjon i en ukes tid i løpet av de siste to månedene. Jeg vet ikke hva jeg skal tro egentlig, uansett er det en uhyggelig tanke at det kan være krig i sikte. Jeg mener, det hadde jo ikke akkurat kommet på noen som en overraskelse heller. En ting vil jeg bare ha sagt, og det er at hvis det blir krig så stikker jeg til helvete bort her fra. Egentlig klarer jeg ikke helt å forholde meg til tanken på at det er mulig at det blir krig en gang, det livet jeg lever er så rolig og trygt og beskyttet at det føles absurd at jeg bor i et så urolig område som jeg faktisk gjør. Likevel, for en ukes tid siden fikk jeg hastemail fra rektor på programmet, subjektet var: "Security Allert", og i mailen sto det: "Based on information received from the army, due to current terror threats at the Sinai Peninsula, please avoid traveling to Sinai and Egypt." Da jeg leste den mailen fikk jeg en uhyggelig magefølelse og spurte Guy om han også hadde hørt at det skulle være farlig å reise til Sinaihalvøya og Egypt, og han sa: "ja, de sier at en terrorist har kommet seg over grensen og alle israelere som oppholder seg i området har fått beskjed om å komme seg hjem". Han sa det i en veldig uanfektet tone, som om det var helt daglidagse greier. Og det er vel kanskje nettopp dét det er. Vi i Norge har ærlig talt ikke peiling for en femmer. Lurer på hva vi ville gjort, hva et hvilket som helst annet europeisk land ville gjort, dersom en by i landet vårt ble beskutt med raketter hver eneste dag. Rakettangrep i Sderot [byen vi kjørte gjennom et par innlegg tilbake] har etter hvert blitt så vanlig at de ikke skriver om det i nyhetene en gang. [les: her.]Det er så alt for lett å sitte i trygge og frie Skandinavia og kritisere og vifte med pekefingeren. Denne konflikten er faktisk ikke så sort-hvitt som mange tror.Jeg bare hører på musikk i sola og prøver å late som at verden er normal.