Back in business

Etter en lang og fin sommerferie i Norge, Danmark og Estland er jeg nok en gang tilbake i Tel Aviv, byen som aldri tar en pause. Været her er til forskjell fra i Norge svært så varmt, shorts og singlett er det eneste som går an og man kan ikke bevege seg utendørs uten å ha med vannflaske og solkrem. Jeg klager ikke!

De aller fleste av vennene mine har forlatt Israel for godt, og jeg har forlatt mitt trygge rede og flyttet inn i et rom på internatet for å lettere møte folk jeg skal studere med. Jeg skulle egentlig hatt en rom-venninne, men hun har ikke kommet enda og det er ingen som kan si for sikkert om hun i det hele tatt kommer, så for øyeblikket har jeg et dobbeltrom alene. Det er ikke så dumt å slippe å dele bad og kjøkken og soverom med en fremmed person, selv om det sikkert hadde vært lettere å bli kjent med flere om jeg hadde hatt ei romvenninne å henge rundt i koridorene med. Jeg har ikke internett på rommet foreløpig, så det er flax at jeg har bærbar compjuter for å si det sånn.

Dagene går sakte for tiden, hebraisk-kurset begynner ikke før på søndag og jeg har ikke så alt for mye å ta meg til. Heldigvis dukker det opp ting å gjøre innimellom, som for eksempel i dag da min kinesiske venn fra i fjor plutselig innviterte meg på kinesisk grillkveld. Jeg sa ja på flekken, så i kveld blir det grillede reker og biffstrimler og festlig lag generelt med 13 nye studenter fra Kina. Da jeg spurte om jeg skulle ta med mat svarte han at neida, han skulle ordne all mat. Jeg tenkte at det er jo for ille, så jeg spurte om jeg skulle ta med penger. "No no, you will kill me!" svarte han. Det er uvisst hva han mente med det, jeg visste ikke helt hva jeg skulle si så jeg lot være å nevne mer om penger. Jeg mener herregud.

I dag tenkte jeg at nå som jeg skal prøve å klare meg på egenhånd her i Israel uten hjelp fra Guy, så fikk jeg hoppe i det og ringe telefonselskapet mitt helt selv og be dem om å flytte telefonlinjen min fra leiligheten til internatet. Først lette jeg gjennom alle papirene mine og fant en gammel regning fra dem, så saumfarte jeg regningen på jakt etter et telefon-nummer, og fant til slutt noe som kanskje kunne være nummeret til kundetelefonen. Jeg mannet meg opp og slo nummeret, og kom til en automatisk telefonsvarer som listet opp fire valgmuligheter på rasende hurtig hebraisk. Jeg tok en råsjans og trykket et tilfeldig nummer, og kom til enda en ny meny med flere valgmuligheter, også denne gangen på lynrask hebraisk, og da jeg trykket videre fikk jeg høre opplesning av alle kontorene telefonselskapet har i hele Israel. Ikke akkurat det jeg var ute etter, så jeg måtte legge på og ringe på nytt, og sånn fortsatte jeg helt til jeg endelig kom frem til en levende dame som selvfølgelig ikke kunne engelsk. Til slutt ga jeg opp og nå er planen å få noen på kontoret på universitetet til å hjelpe meg. Jeg mener, det får være grenser.

Israel har tatt godt i mot meg og jeg er nok snart i full sving igjen. Bloggen er i alle fall oppe og itte griner, og det er i alle fall noe. Snart skal jeg sende ut postadressen til alle som vil ha. Det er ikke veldig lenge til jeg har bursdag :)