Å stå ved rekken akterut,
se landet tape høyde
og bli borte,
se det som har vært nær
forsvinne;
den faste grunnen
under føttene.
Å vite at ingenting ble slik
en hadde tenkt.
Å være den som drar.
Dra baklengs
inn i fremtiden.
Å se kjølvannsstripen
som et sår
på havets himmelhud.
Se måkene i luften
som en avskjed
som utsettes og utsettes.
I sitt sinn å kjenne
én tanke
hamre som et hjerte.
Å gå inn
i mylderet av passasjerer,
iført sitt vanlige ansikt,
uviss på alt.
Å reise slik...
å ha tatt avskjed
og likevel være til
og underveis.
(Erik Bystad)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar