Los Angeles

Jeg er i englenes by i de forente stater, blogspot.com har fått det med seg og kjører på med engelsk meny. Det føles bra. Klokken er omtrent fire på ettermiddagen, solen skinner og jeg har akkurat spist lunsj. I hodet mitt, og i Norge, er klokken ett på natten. Jeg er trøtt og forvirret og opplever jetlag på en generell måte.

Jeg kom hit for litt mindre enn 24 timer siden etter å ha tilbrakt omlag 11 timer i et trangt flysete helt uten egen tv-skjerm med filmer og videospill. Det ble litt lenge å sitte på flyet, jeg fikk ikke sovet noe særlig fordi jeg satt ved midtgangen og ikke hadde noe sted å lene hodet. Nevnte jeg at stolryggen min ikke kunne lenes bakover? Jeg krøllet meg sammen og lente hodet på det lille klapp-bordet som satt fast på setet foran meg, og hver gang personen som satt i det setet fant det for godt å lene setet litt lenger bakover, ble jeg mer og mer flat i bakhodet. Det ble mye boklesing og musikklytting. Lufthansa serverer prima flymat, det må jeg bare få si. Vi fikk to måltider og litt snacks innimellom, og de jeg satt med drakk veldig mye øl. Selv holdt jeg meg til vann og appelsinjuice, når man sitter på fly er det ugunstig å måtte på do hele tiden. Uheldigvis satt jeg som sagt ved midtgangen, og måtte reise meg hver gang mine to øldrikkende medpassasjerer ble tissetrengte. Neste gang vil jeg ha vindusplass.

Vi landet i Los Angeles ca 15 minutter forsinket, og i immigrasjonskontrollen, grensekontrollen som vi liker å kalle det i Norge, tok de bilde av meg og scannet fingeravtrykkene mine og greier. Jeg måtte fylle ut tre forskjellige skjemaer med navn og fødselsdato og adresse i Norge og USA, og de ville vite om jeg var terrorist eller spion, og om jeg deltok i terrorhandlinger på tysk side under 2. verdenskrig. Jeg tipper at de fleste spioner og terrorister vil være helt ærlige og krysse av for at de holder på med spionasje og terrorisme, hvilken grunn har de til å være uærlige? Jeg var også ærlig, og krysset av på "nei".

Min libanesiske venn, Spiro, møtte meg i ankomsthallen og enda jeg trodde på forhånd at det kom til å bli litt rart å se ham igjen så føltes det helt normalt. Vi pratet som normale folk og vi har sluppet pinlig stillhet så langt. Jeg klarte å holde meg våken helt til normal leggetid, men i løpet av natten våknet jeg på alle mulige tidspunkt og følte meg lys våken. Jeg tvang meg selv til å sove mer, jeg har hørt at kuren mot jetlag er å følge den lokale døgnrytmen slavisk til kroppen har vendt seg til den nye tids-sonen. Jeg vet ikke hvor godt det funker. Jeg er veldig trøtt.

Så nå er jeg virkelig i USA. Jeg har vært inne i hele dag og gjort ikkenoe, Spiro er på jobb og jeg har bestemt meg for å slappe av til han kommer hjem. Folk som går forbi utenfor vinduet snakker amerikansk, og jeg tenker: har de ikke fantasi til å snakke et eget språk? Et helt land hvor de snakker amerikansk, det føles så fake og artificial. Hva tror de, at de er på TV? Dørhåndtakene her er runde knotter akkurat som på film, og gradestokken viser farenheit og jeg skjønner ikke en meter. Eller de bruker vel ikke metersystemet her. For et land. Jeg skjønner ikke en fot.