Nomade

Det er onsdag. Det er sol. Det står oppgaveskriving på programmet. Faget jeg har lurt meg unna de siste 2,5 årene har trykket meg opp i et hjørne og det er ingen vei utenom. ExFac viser ingen nåde. Vi vet alle hva det betyr. Det betyr at det er tid for et nytt innlegg i bloggen.

For hvem bryr seg vel om hermeneutikk og forståelsens sirkel når sola skinner og det er vår i været enda det fremdeles er februar? I hvert fall ikke jeg. Jeg tenker mest på at jeg har fått lønning og at jeg må kjøpe meg en spansk reiseparlør sånn at det kanskje er håp når jeg har gått meg vill i Bogotá med fire uskyldige elleveåringer på slep. For de som ikke skjønner noen ting kan jeg informere om at jeg skal geleide fire norske elleveåringer gjennom en fireukers internasjonal barneleir i Colombia i sommer. Og når man først har ansvaret for fire unger i et land hvor det er så-som-så med engelsken til mannen i gata, så er det vel ikke så dumt å lære seg noen fraser. Så langt kan jeg bare si: "¡hola!" og "¿quanta costa cervesa?", og jeg tviler på at disse frasene vil hjelpe meg ut av en eventuell knipe for å si det sånn. Med mindre knipen består i at jeg ikke vet om jeg har råd til en øl eller ikke. Og øl drikker man jo ikke når man har ansvaret for barn, det vet alle. Altså må jeg kjøpe en reiseparlør asap.

Det er en hektisk tid jeg er inne i. Jeg ble boende i det midlertidige kollektivet på Grünerløkka og her trives jeg som plommen i egget, i alle fall de dagene jeg faktisk er i Oslo. For jeg lever som vanlig et rotløst liv og får litt abstinenser når jeg må være på samme sted for lenge. Nesten så ofte som annenhver helg reiser jeg til Hamar, og hvis ikke det er til Hamar jeg skal så er det gjerne en hyttetur med Colombiafarerne eller kanskje et ledertrenings-seminar på programmet. I helga skal jeg jaggu henge ut i løypa på Kvitfjell med både søster, bror, pappa og kusine, og sammen skal vi passe på at alle utøverne i World Cupen runder portene på riktig vis. Det blir mye frisk luft og altfor lite oppgaveskriving, tipper jeg. Jeg har allerede vondt i ExFacmuskelen. Au.

På jobben går det bra. Jeg begynner å lære meg norsk grammatikk og da går det så mye greiere. Folk som studerer språk har jo ingen skrupler, de spør og graver om alt mulig og forventer at læreren vet alt. Uheldigvis er jeg ingen lærer, jeg er en instruktør. Jeg har norsk som morsmål og ellers helt okei språkforståelse, men der går også grensen. Hvorfor sier vi "I går kjøpte jeg en bil" og ikke "i går jeg kjøpte en bil" (som i engelsk: yesterday I bought a car)? Intil for en ukes tid siden ville jeg bare funnet opp en halvlogisk forklaring og sagt at sånn er det bare, men nå har jeg lært at det er fordi norsk er et "V2"-språk. Og det betyr, mine kjære venner, at verbet kommer på andreplass i setningen. For en himla grei regel.

Forresten har også hebraiskundervisningen satt i gang for fullt, og det er en ganske slitsom greie å jobbe så tett med tre språk samtidig. For jeg tar jo et emne i oversettelse fra norsk til engelsk oppå alt det andre. Det er språk som er mitt liv for tiden, og egentlig trives jeg med det. Alle gode ting er jo tre. Men med den der spanske reiseparløren så er vi oppe i fire, og da er det neimen ikke godt å vite hvordan det kommer til å gå.