Til slutt kom jeg meg endelig til immigrasjonskontoret. Jeg hadde alle papirer klare, pass og penger og passfoto og brev fra Berlitz og universitetet. Guy ble med meg som moralsk støtte og litt som tolk, selv om jeg faktisk klarte å prate selv denne gangen. Vi trakk en kølapp, nr 45, og ble litt lang i masken da vi fant ut at han som ble ekspedert da vi kom var nummer 05. Uheldigvis tok det voldsom lang tid å ekspedere folk på dette kontoret, så Guy og jeg satte oss til rette med en avis og en bok. Da tålmodigheten tok slutt gikk vi til luken og Guy sa: hun her trenger arbeidstillatelse. Damen i luken sa: hvilke nummer er dere? Og da vi sa vi var nr 45, ropte damen ut på hebraisk: hvem har nummer 33? Hvem har nummer 34? 35? 36? osv, og siden de fleste utlendinger som søker om visum og arbeidstillatelse osv i Israel ikke kan hebraisk, så ble det raskt vår tur. Sånn funker det her nede. Lær deg hebraisk eller dø. Eventuelt forbli sistemann i køen på immigrasjonskonoret for alltid.
Jeg forklarte damen på klokkeklar hebraisk at jeg trenger arbeidstillatelse, og viste henne brevet fra Berlitz. Hun spurte meg om jeg var jøde, og da jeg sa nei ristet hun på hodet og forklarte at hvis Berlitz vil ansette en som ikke er jøde, så må de sende en søknad til et annet kontor. Jeg klarer ikke å bli vant til at religion og rase og alt det der skal spille så stor rolle, men sånn er det sikkert for utlendinger verden over. Da vi kom ut fra kontoret ringte jeg sporenstreks til Berlitz og avtalte et møte med sjefen over alle sjefer, så neste uke møtes vi for å diskutere hvor mye jeg kan jobbe og etter det bestemmer de seg for om det er verdt bryet å sende inn en søknad for meg. Så hold fingrene krysset for meg.
Mens jeg venter på å få arbeidstillatelse og en normal økonomi, tenker jeg på alle de tingene jeg kunne ha kjøpt og puttet på rommet mitt hvis jeg hadde vært rik. Jeg ville ha kastet ut det store skapet som står der og kjøpt et mindre et på IKEA, det ville nemlig frigjort nok plass til et lite skrivebord og kanskje også en sofa. Sånn det er nå må alle gjestene mine sitte i sengen min når de er på besøk, og det er litt upraktisk når vi har pizzafest for eksempel. Jeg ønsker meg en bokhylle også, for da kan jeg slippe å ha alle bøkene mine pakket ned i esker som bare står og tar plass. Hvis jeg blir boende i leiligheten dette året vil det også lønne seg økonomisk å kjøpe en vaskemaskin, for slik det er nå må jeg nemlig vaske klærne mine i et myntvaskeri borti gata. Det koster i lengden mer enn en vaskemaskin skal jeg fortelle dere.
Jeg har planlagt en tur til IKEA sammen med Ana, men etter å ha sett hvordan hun klarte å bruke en hel time i en dyrebutikk da hun skulle kjøpe ti fisker og en glassbolle, er jeg liksom litt skeptisk. Er det noe som er slitsomt, så er det shopping på IKEA med folk som vil ha hjelp til å ta ting ut av eskene på lageret for å se hvordan man setter møbelet sammen for deretter å bestemme seg for ikke å kjøpe møbelet. Vi får se hva det blir til.
Jeg forklarte damen på klokkeklar hebraisk at jeg trenger arbeidstillatelse, og viste henne brevet fra Berlitz. Hun spurte meg om jeg var jøde, og da jeg sa nei ristet hun på hodet og forklarte at hvis Berlitz vil ansette en som ikke er jøde, så må de sende en søknad til et annet kontor. Jeg klarer ikke å bli vant til at religion og rase og alt det der skal spille så stor rolle, men sånn er det sikkert for utlendinger verden over. Da vi kom ut fra kontoret ringte jeg sporenstreks til Berlitz og avtalte et møte med sjefen over alle sjefer, så neste uke møtes vi for å diskutere hvor mye jeg kan jobbe og etter det bestemmer de seg for om det er verdt bryet å sende inn en søknad for meg. Så hold fingrene krysset for meg.
Mens jeg venter på å få arbeidstillatelse og en normal økonomi, tenker jeg på alle de tingene jeg kunne ha kjøpt og puttet på rommet mitt hvis jeg hadde vært rik. Jeg ville ha kastet ut det store skapet som står der og kjøpt et mindre et på IKEA, det ville nemlig frigjort nok plass til et lite skrivebord og kanskje også en sofa. Sånn det er nå må alle gjestene mine sitte i sengen min når de er på besøk, og det er litt upraktisk når vi har pizzafest for eksempel. Jeg ønsker meg en bokhylle også, for da kan jeg slippe å ha alle bøkene mine pakket ned i esker som bare står og tar plass. Hvis jeg blir boende i leiligheten dette året vil det også lønne seg økonomisk å kjøpe en vaskemaskin, for slik det er nå må jeg nemlig vaske klærne mine i et myntvaskeri borti gata. Det koster i lengden mer enn en vaskemaskin skal jeg fortelle dere.
Jeg har planlagt en tur til IKEA sammen med Ana, men etter å ha sett hvordan hun klarte å bruke en hel time i en dyrebutikk da hun skulle kjøpe ti fisker og en glassbolle, er jeg liksom litt skeptisk. Er det noe som er slitsomt, så er det shopping på IKEA med folk som vil ha hjelp til å ta ting ut av eskene på lageret for å se hvordan man setter møbelet sammen for deretter å bestemme seg for ikke å kjøpe møbelet. Vi får se hva det blir til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar