Mytteri

Nå har det pipt og pepet i brystkassen på meg hver morgen i flere dager, så i går fikk jeg nok og dro til legen på universitetet. Etter å ha hørt på pusten min med stetoskop gjennom et lag med t-skjorte, konstanterte legen at jeg har pådratt meg bronkitt. Jeg trodde man måtte ta av seg på overkroppen for å bli undersøkt på den måten, men når legen er en religiøs jødisk mann er situasjonen kanskje en annen. Uansett, legen ga meg resept på inhalator med ventolin og sa at jeg kom til å måtte bruke den til jeg blir 80. Det var selvsagt en spøk, men det resulterte i at jeg glemte å spørre om hvor lenge jeg faktisk skal bruke inhalatoren. Nå får vi bare vente og se, tror jeg.

I dag hadde jeg en megalang skoledag, fra klokken ti til klokken åtte. Vi hadde arabiskprøve igjen, og det hadde i det hele tatt vært høyt tempo i hjernen helt fra jeg la meg med en dårlig magefølelse i går kveld etter å ha skjønt at jeg ikke kom til å rekke å lære alle glosene. Det er kanskje unødvendig å si at jeg slet med hodepine og stiv nakke og sår hals etter all praktiseringen av de glottale lydene. Også alle de nye bokstavene da, herregud.

Heldigvis overlevde jeg så vidt arabisktimen. Jeg halte i land en ekstremt slitsom prøve, lærte meg et par nye bokstaver, og helte i meg en kaffe i pausen før den fire timer lange forelesningen om det Ottomanske imperiet.

Den fire timer lange forelesningen på onsdager er av ulike grunner den kjipeste forelesningen på programmet. Uten å gå i detaljer kan jeg informere om at mange av oss har vurdert å droppe hele faget. Altså var nevnte forelesning det siste jeg trengte akkurat i dag. Minuttene sneglet seg avgårde uten at jeg skrev et eneste ord i notatblokka mi. Tankene mine dreide seg om helt andre ting enn det ottomanske imperiet for å si det mildt. Da timen endelig var over og professoren ba to studenter om å melde seg frivillig til å presentere tre artikler for klassen neste uke, satt jeg totalt fordypet i mine egne tanker. Derfor var det at jeg reagerte med vantro da jeg kjente at hånden min strektes i været, og jeg hørte min egen stemme si: "sure, I'll give it a try!".

Jeg ble rett og slett utsatt for mytteri. Mens jeg slappet av i en fin dagdrøm, bestemte hjernen min seg for å ta kontroll. Nå må jeg holde fremlegg om "the Islamic city". Moralen er: ikke pugg mer arabisk enn det hjernen kan takle, for hevnen er nemlig ikke særlig søt.