Når gamle menn lukter mandarin

For litt siden banket det forsiktig på døren, og da jeg åpnet sto en gammel mann utenfor. Han luktet mandariner, og hele tiden mens han snakket om at han var kommet for å hente en sjekk med penger til vedlikehold av bygningen for neste kvartal, tenkte jeg bare på jula og pepperkaker og gløgg og skumring klokka tre. Nå snør det inni meg og jeg drikker krydder-te av Lindas julekopp for å matche stemningen. Sånn er det å ha hjemlengsel når man har blitt voksen.

I dag har jeg lært å si en hittil for meg ukjent t-lyd som kommer fra langt nedi halsen. Dere lurer kanskje på hvordan en t-lyd kan komme fra langt nedi halsen, jeg kan vise dere hvordan det går til når jeg kommer hjem. Arabisk er det første språket jeg lærer hvor mange av lydene ikke ligner noen av lydene vi har på norsk, og det byr på utfordringer. I dag sa læreren at vi måtte legge litt mer energi i uttalen, og forestille oss at vi var ved å brekke oss. Det sier litt om hvor langt nedi halsen lydene kommer fra, og det sier også en del om hvor fresh og nyskapende arabisklæreren vår er. Da han lærte oss hvor man legger trykket i de forskjellige ordene på arabisk, hadde han til og med forberedt en liten dans for oss som skulle gjøre det lettere for oss å huske. Neste uke skal vi visstnok lære en gramatikk-sang. Sånt liker jeg.

En annen ting jeg gjorde i dag, var å manne meg opp til å gå på kontoret for å mase meg til å få slippe det obligatoriske arabisk-kurset som holdes i juli neste sommer. Jeg vil nemlig være i Norge og jobbe, og det funker dårlig når man må møte opp til arabiskundervisning i Tel Aviv hver dag i en hel måned. Jeg hadde gruet meg helle natten, og hadde forberedt en lang tale om hvor mange språk jeg har studert i mitt liv og hvor motivert jeg er for å studere alt arabiskmaterialet helt selv mens jeg er i Norge, og hvor flink jeg faktisk er i hebraisk som er et språk av samme språkgrein som arabisk. Jeg hadde øvd inn setningene utenat, og hadde bestemt meg for å ikke gi meg før sjefen på programmet ga meg fritak. Vel inne på kontoret liret jeg av meg talen min, og sjefen sa: "okei", men jeg hadde øvet så godt at jeg begynte å forsvare meg likevel, og så plutselig forsto jeg hva hun hadde sagt. "Okei". En søvnløs natt for ingenting, nok et bevis på at det er helt bortkastet tid å bekymre seg for ting på forhånd.

Ellers tror jeg at jeg kommer hjem og blir i en hel måned i februar. Jeg gleder meg noe aldeles forferdelig til det.