Historien om den kjipe kvelden

I går var dagen hvor alt som kunne gå galt, gikk galt. Etter en eviglang dag på biblioteket, bestemte min venninne Mirelle og jeg oss for å fortsette arabisklesingen hjemme hos henne i Tel Aviv sentrum. Vi benket oss til i sofaen med popcorn og cola og en streng leseplan. Vi har nemlig arabiskeksamen neste mandag, og føler oss ikke spesielt klare for det. Det ble selvfølgelig ikke så veldig mye studering, vi skravlet og fjaste og jeg åpnet knapt boken en eneste gang på alle de timene vi satt der. Plutselig var klokken halv tolv, og jeg måtte løpe for å rekke siste buss hjem.

Det var da problemene begynte. Jeg hadde lovet mamma å ikke ta buss, så da jeg så at jeg mest sansynlig ikke kom til å rekke bussen, begynte jeg å lete etter en minibank for å ta ut penger til taxi. Da jeg omsider fant minibanken, oppdaget jeg at visakortet mitt var borte. Jeg friket selvfølgelig ut og lette gjennom alle lommer i lommeboken, på klærne mine og i vesken. Kortet var søkk borte. Brillefint, tenkte jeg, og tok frem krisekortet: mastern. Jeg stakk kortet inn i maskinen og ventet. Maskinen durte litt, så pep den et langt piiiip og skrev til meg på skjermen: kortet er inndratt, vennligst kontakt din lokale bank.

Så der sto jeg, mutters aleine i Tel Aviv midt på natten med to tapte kort og bare seks shekel i lommen. Selvfølgelig hadde jeg ikke batteri på telefonen, så jeg kunne ikke ringe Guy. Etter å ha fått summa meg der i mørket på gatehjørnet skjønte jeg hva jeg måtte gjøre. Jeg begynte å løpe som en gal til bussholdeplassen.

Jeg rakk bussen akkurat, takk og lov. Vel hjemme fikk jeg ringt å sperret det tapte kortet, og så var det bare å legge seg, sove en god natts søvn og vente på at banken som minibanken hørte til skulle åpne utpå ettermiddagen i dag.

Ting som dette skjer selvfølgelig alltid når det passer aller minst. I dag skulle jeg nemlig ha betalt flybilletten min hjem til Norge, men det kunne jeg jo ikke siden jeg hverken hadde vanlig visakort eller masterkort. Som om ikke det var nok så måtte det også skje akkurat den natten mamma dro til Afrika for en ukes tid, og det er jo hun som pleier å guide meg ut av alskens kriser. Heldigvis klarte jeg å finne ut av dette problemet selv. Jeg dro i banken og maste, ringte kundeservice hjemme i Norge, og etter en times telefonering og faksing og diskutering og masing fikk jeg endelig kortet mitt tilbake. HALELUJA! Nå gjenstår bare å betale en regning slik at masterkortet mitt blir aktivt igjen. Oh yeah.