Moshe og jeg

Å starte dagen med en kopp kaffe i sola mens fuglene kvitrer er fint. Da gjør det ikke så mye at himmelen fem minutter senere åpner alle sluser slik at hele universitetet nærmest drukner i regn. Jeg er alltid beredt og har fast plass til paraplyen i veska. Nå for tiden minner været og temperaturen meg om våren i Norge. Jeg elsker våren i Norge, ingenting er finere enn den.

Jeg sto opp grytidlig i dag fordi rørleggeren endelig skulle komme. Jeg har prøvd å få til en avtale med rørleggeren i snart en måned uten hell, og det lukter ikke videre deilig av et toalett det lekker av skal jeg fortelle dere, så da det nesten ble til at rørleggeren ikke kom i dag heller, sto jeg på krava og sa at nok får være nok. Så han kom til slutt. Han skrudde fra hverandre hele maskineriet og spurte om jeg ikke kunne vaske det ene plastrøret før han skrudde det på plass igjen. Før jeg rakk på protestere sto jeg med det ekstremt ekle røret i hendene og hadde ikke noe annet valg enn å si joda, det kan jeg godt gjøre.

Jeg prøvde å vaske røret med vanlig oppvask-såpe, men da det ikke funket fant rørleggeren fram en flaske etsende væske man åpner tette sluk med, helte en god dose på en svamp og skrubbet i vei. Jeg prøvde å si at hei, vær forsiktig, den derre væsken der inneholder syre, men rørleggeren bare kjørte på. Jeg trodde ikke mine egne øyne. Svampen etset nesten helt vekk, men hendene til rørleggeren holdt seg som ved et mirakel like fine. Jeg kunne ikke annet enn å måpe. Han der rørleggeren må ha vært ute en etsende vinternatt før.

Så nå er lekasjen fikset, og jeg sitter på universitetet og skal drive research til oppgavene mine. Dere kan selv se hvor flittig jeg jobber. Tiden bare løper fra meg mens jeg blogger. Biblioteket er nesten tomt for studenter, jeg kan breie meg så mye jeg vil på bordet. På bildet over ser dere forresten meg slik jeg ser ut når jeg sitter mutters alene på biblioteket, og i bakgrunnen ser dere en byste av Moshe Dayan, som biblioteket er oppkalt etter. Moshe og jeg, radarparet.