Jeg er ferdig med oppgaven. Litt redigering gjenstår selvfølgelig, men alt som skal med står allerede svart på hvitt inne i min datamaskin. Det hadde vært en god følelse hvis det ikke hadde vært for det faktum at oppgaven er for kort. Jeg mangler omlag 1000 ord, men jeg er fornøyd med oppgaven og klarer ikke helt å legge til 1000 ord med svada bare for å nå minimumsgrensen. Skal jeg ta sjansen på å levere en litt for kort oppgave eller legge til tøys bare for å få den lang nok? Dilemma!
Jeg har brent meg på dette før. I fordums tid, da jeg gikk i førsteklasse på videregående, skulle vi skrive en tekst til periodeheftet i samfunnsfag, og vi hadde en forholdsvis lang liste med punkter som skulle nevnes i teksten. Jeg tok mine evner i bruk, skrev teksten og leverte den inn. Da jeg fikk den tilbake sto det med gråblyant i margen at teksten var bra, inneholdt det den skulle inneholde, men dessverre var den for kort. Den kommentaren forstår jeg fremdeles ikke. Hvorfor skrive en tekst på tre sider hvis man kan skrive en god tekst på én side og likevel få med alle punktene på lista?
Jeg er dessverre gørgod på å komprimere informasjon og få fortalt mye på få linjer. Det kan virkelig føles som en forbannelse til tider. Akkurat nå, for eksempel. Jeg har allerede skrevet en epost til professoren min og klaget min nød. Jeg synes evnen til å komprimere burde verdsettes fremfor evnen til å legge ut i det vide og det brede. Jeg er en poet, for svingende! Jeg velger ordene mine nøye og vil helst ikke sløse med dem.
La meg igjen ta dere med tilbake til min tid på videregående. I tredjeklasse var jeg nemlig blitt litt klokere. Jeg skulle skrive tre sider om menneskets evolusjon for nevnte lærer, og med insidenten med den alt for korte samfunnsfagsteksten friskt i minnet, prøvde jeg meg på en annen vri. Jeg tok i bruk mine poetiske evner og hamret sammen et dikt på 17 vers (se i diktbloggen min til høyre), leverte det inn og fikk stående applaus. Greit nok, jeg gikk på Steinerskolen, en skole som virkelig verdsetter elevens kunstneriske evner, men likevel. Det er for dårlig at evnen til å komprimere fremfor å dra ut bare skal verdsettes innen poesien.
Nå skal jeg redigere mine 5000 ord gjennom perfeksjonistens lupe og forsøke å ikke miste så alt for mange ord på veien. Så får det bære eller briste.
2 kommentarer:
Maja sier: finn på ca 1000 ord til! Det kommer til å gå veldig bra er jeg sikker på, selv om du ikke har noe mer å legge til av ren informasjon. Hvis du ikke får det til skal jeg lage et brevkurs for deg som heter "Pimp my essay!" :)
Hei Mie!
Jeg tror jeg råder deg til å stole på magefølelsen din. Prøv å skriv noen ord til og la det så stå til. Er jo bare tull at antall ord er viktigere enn innholdet... Nå er jo jeg bare en helt vanlig norsklærer, men jeg lever etter mottoet: "Det er lov å bruke hue", Hadde du vært min elev så hadde det gått bra. Der ER jo fortsatt slik at innholdet er viktigst - syns nå jeg da..... Poeter kan da ikke drive vold mot sin kunstnersjel og skrive svada bare for å tilfredstille et TALL. Håper du har vett til å kose deg Mie. Disse dagene kommer aldri tilbake.
Klem fra Toril
Legg inn en kommentar