Støvmiddens paradis

En eller annen smarting kom på at den beste måte å gjøre et bibliotek så lyd-fritt som mulig er å legge vegg-til-vegg-tepper i alle rom. Slik dempes skrittene til de som vandrer omkring på jakt etter bøker, og lydbølger som ellers ville blitt kastet rundt om i rommet fra lavmælt prating og lignende blir i stedet fanget i det loddne gulvet. Kjempesmart! Biblioteket tilbyr nå lesesaler som er dødsens stille, og det må man jo være fan av.

Dessverre skulle det vise seg at vegg-til-vegg-tepper i et bibliotek er den dummeste idéen i verden. Alt støvet fra de gamle, loslitte bøkene samles i teppet og virvles friskt opp hver gang noen beveger seg over gulvet. Altså blir inneklimaet det verst tenkelige for de som for eksempel lider av astma. Har de ikke hørt om linoleumsgulv, eller? Jeeees.

Jeg merker at jeg har blitt en forkjemper for astmatikernes rettigheter etter at jeg selv ble en tungpustet stakkar. I går tilbrakte jeg nemlig noen timer blant bibliotekets støvete bokhyller og fikk til slutt astmaanfall bak en reol med arkitekturbøker. Det er søren meg for ille at man skal måtte ha med seg innhalator bare man skal en liten tur på biblioteket. Åh, jeg savner biblioteket på lærerhøgskolen på Hamar! Der er alt lyst og innbydende, og ikke minst er det linoleumsgulv så langt øyet kan se:Alle de førti bøkene jeg lånte til oppgaven min hjemme i Noreg har dessverre status som ikke-eksisterende eller bare-til-bruk-i-biblioteket her i Tel Aviv. Altså må jeg sitte på biblioteket og hoste i alt støvet hvis jeg vil bli noe klokere. Jeg må vel strikke meg en liten hylse til å ha ventolinen i rundt halsen sånn at jeg alltid er beredt.

I dag kom forresten sommeren tilbake, 22 grader og strålende sol, og jeg slang rundt på gresset med Guy i pausen og solte mitt bleke vinterfjes. Det er her dere skulle vært akkurat nå, mine venner. Frokost i sola er kanskje det fineste som fins.