Årolilja, kvi søve du so lengje?

April renner avgårde som sand mellom fingrene mine, julen og påsken er over og snart skriver vi mai. Jeg har nye treningsklær og har endelig skjønt det alle sunne, friske og spretne folk har skjønt for lenge siden: at trening bringer med seg en himla god følelse. Greit nok, vi snakker blodsmak i munnen og piping i lungene, men den mørbankede følelsen som kommer snikende når man ligger langflat på sofaen etter endt treningsøkt er verdt det. Det er aldri for sent å begynne å trene, har jeg hørt.

Mens jeg var hjemme i ferien rakk jeg ikke slappe av noe nevneverdig, i stedet fes jeg rundt på overnattingsbesøk og hyttetur, og langet ut i langrennsløypa rundt hytta med kvikklunsj og kuli i lomma og en lillesøster på slep. Jeg kjørte ned utforløypa nederst i Kvitfjell for første gang på sikkert 15 år og oppdaget at den ikke var på langt nær så bratt som sist.Jeg overvar seansen da Linus og Nias forundret fant kjempemange påske-egg i hagen. Jeg var med og feiret Johanne som ble 18 og Linus som ble 3, og fikk være med da Linus tok sin aller første sykkeltur i stua. Obligatoriske naturbilder ble tatt. Ellers fikk jeg lynkurs i Hamars middelalderhistorie på museet, og nå føler jeg meg godt rustet til omvisning med musisering i glassdomen til sommeren. Dere bør ta turen ene og alene for å høre meg spille middelalderballader på pentatonfløyte i vernebyggets fantastiske akustikk. Med mine storbekken-fløyteskills blir jeg rene trekkplasteret denne sesongen. Neida.

Nå er jeg altså tilbake i Israel, og 34 grader i skyggen er ikke noen dårlig velkomst akkurat. Kjolevær passer fint for mitt vinterbleke jeg, solkremen har allerede fått fast plass i veska og jeg har tatt flippfloppene mine frem fra vinterhiet. Jeg skulle ønske jeg kunne pakke med meg alle dere der hjemme ned hit. Dette været ville nemlig passet dere som fot i hose.