Hey there Delilah, what's it like in New York City?

I går var en crazy dag. Jeg vet ikke hvordan han har klart det, men Guy har kommet inn på et program ved New York University til høsten. Det er et kort program hvor fire israelere og fire palestinere skal studere sammen i ett semester i New York, programmet heter paths to peace. Alle deltagerne får dekket reise, tuition fee, boutgifter og lommepenger for hele oppholdet. Det er med andre ord en ganske ok deal.

Det var kameraten til Guy som kom over programmet, og da han søkte tenkte Guy at han også kunne søke, bare for moroskyld. "Jeg kommer jo ikke inn, jeg har ikke bra nok karakterer og det er sikkert over hundre søkere", sa han da han. Vi har herved vært vitne til et mirakel.

Så i slutten av august bærer det til New York for Guy, gitt. Uheldigvis kom ikke kameraten inn, så det var litt rar stemning da vi var ute og feiret i går kveld med hele vennegjengen. Både jeg og kameraten fikk øve oss på å være glade på Guys vegne, jeg må jo innrømme at det kan komme til å bli bittelitt stusselig for meg å være i Israel mens han er på den andre siden av kloden. Først fikk jeg bittelitt sjokk, men så tok jeg meg sammen og dro ut og farget og klippet håret. Det er sånt som må til når livet tar rare vendinger. Selv om folk flytter utenlands trenger ikke jeg å være stygg på håret, tenkte jeg.

Slik ble klippen min:


Som alltid laget frisøren en sveis som må fønes og årnes selv om jeg spesifikt ba om noe som trenger null oppfølging, så i dag tidlig etter en dusj og uten styling, ser sveisen slik ut:


Jaja, det kunne jo virkelig vært værre.