Jogger #1

Sporty-Mie har tatt helt av. I kveld var frøkna ute og løp av seg litt energi igjen, og kom til å tenke på hvor skummelt det egentlig er å være jogger.

Det er jo alltid sånn at når døde mennesker oppdages i ei tilfeldig myr, i en vannkant, bak et uskyldig tre eller i ei helt vanlig grøft, så er det alltid en jogger som ankommer stedet først og oppdager stakkaren. Hvis det er noe her i verden jeg ikke har særlig lyst til, så er det å være en jogger som finner sånt. Nå skal det sies at det ikke er særlig til myr eller skog her i området, og jeg jogger for det meste på hard og ubarmhjertig asfalt mellom blokker og bygårder, men likevel. Man vet jo aldri.

I dag fant jeg først en mann som hadde trynet noe veldig på sykkel og hadde et bein som pekte i en nokså unaturlig vinkel, men til alt hell var jeg ikke førstemann på stedet, noen andre hadde kontrollen og jeg kunne jogge videre med god samvittighet. Litt senere, i et rolig nabolag, ble jeg vitne til at en gammel mann falt sammen på fortauet i det han skulle sette seg på en benk med en kamerat.

Først ble jeg redd for at han hadde fått et hjerteinfarkt eller noe i den duren, og siden jeg var jogger #1, måtte jeg jo komme til unsetning. Egentlig tror jeg bare beina hans sviktet litt, for han virket okei da jeg fikk støttet ham opp og bort på benken. Ikke var han aleine heller. Så jeg jogget hjem.

Det var da det slo meg. Joggerne er nåtidens superhelter. De ferdes på steder hvor det rett som det er kan ligge en gjenglemt kropp, og de gjør det på tidspunkter hvor få andre er ute. Det er selvfølgelig planlagt alt sammen. Og nå er jeg en av dem. Gjett om jeg føler ansvaret på mine skuldre.
Var det ikke det jeg visste.