Kakao Espresso-bar

Jeg sitter på en kafé som leverer Tel Avivs kanskje aller dårligeste service. Og det skal godt gjøres, for servicen på kaféer i Tel Aviv er ikke akkurat top of the notch, som amerikanerne sier det. Når dere kommer til Tel Aviv, la det være for å drikke kaffe med meg på kjøkkenet mitt, og ikke for å teste ut overnevnte Kakao Espresso-Bar. Jeg har vært ferdig med lunsjen min i 45 minutter og de har enda ikke kommet for å rydde bordet mitt. Hvordan skal jeg, som seriøs student, få gjort noe som helst når bordet mitt ser sånn ut:


Sukk. Kanskje moralen her er at man bør studere på steder som eksisterer til nettopp dette formålet, som for eksempel biblioteket på universitetet. Eller pulten hjemme. Men det er jo ingen unnskyldning for å gi uskyldige kunder dårlig service, eller hva.

Nå kom akkurat en helt utrolig søt gammel dame inn på kaféen. Hun er sånn som jeg skal bli når jeg blir gammel. Hun har matchende øredobber, halskjede og armbånd, blomstrete kjole til litt under knærne, en fiffig hatt over grå krøller, og er slank som en sylfide. Tipper hun var en ettertraktet dame når hun var yngre. Sånn skal jeg bli, dere, og prosessen har jeg startet allerede, med blomstrete kaffeservise og strikketøy på nattbordet.

Senere i dag skal jeg kjøpe en sykkel og starte det som i Tel Aviv er for ekstremsport å regne. Jeg syklet til skolen her om dagen på sykkelen til han jeg bor med, og det var noe av det mest stressende og skumle jeg har vært med på. Ingen bryr seg om myke trafikanter her i gården, ikke en gang de andre myke trafikantene jeg møtte på min vei. Sykkelstien er full av fotgjengere som spretter frem fra alle tenkelige steder når du minst venter det. Ikke bare skal jeg kjøpe sykkel, jeg skal også kjøpe en sykkelhjelm. Jeg trodde det var farlig å ta buss i Israel, men det er visst enda farligere å sykle. Men man får i det minste god kondis av å tråkke av gårde. Får fokusere på dét.