Å være en som har vokst opp i lun varme bak ei iskald glassrute, sett en hvit verden gjennom en ramme av gardiner, vært kald på føttene nesten alltid. Å være en som har vokst opp i trua om at sommeren helt fint kan være full av regn, og at det er badevær selv om vannet er så kaldt at man bruker noen sekunder på å få igjen pusten etter at man har hoppet uti. Å være en som har blitt oppdratt til å få dårlig samvittighet hvis man ikke oppholder seg utendørs når det er sol, om det er aldri så kadt. En som automatisk føner håret hver morgen, fordi det er livsfarlig å gå ute med vått hår. Å være barn av et vinterland, med blek hud og snølykter i hjertet når det er som mørkest.
Å være en med is og snø i de fleste barndomsminner, og så flytte til et land hvor sommer betyr at man helst bør holde seg innendørs foran en summende vifte. Å plutselig oppdage at dagene svaier forbi mye raskere når det er varmt i lufta, og triste tanker kommer langt skjeldnere når man våkner morgen etter morgen til sol og blå himmel. Man blir født litt på ny, om man er en vinterunge i et sommerland. Man skjønner plutselig at melankolien hører sammen med mørket og kulden i mye større grad enn man skulle tro, og at når kulden er borte, kan til og med mørket gjøre en glad.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar