En hemmelighet

Nå som jeg bare har en drøy måned igjen her i Tel Aviv, får jeg ofte spørsmål fra vennene mine om det blir trist å reise, og om jeg tror at jeg noen sinne kommer til å reise tilbake eller om jeg kan se for meg å bli boende i Norge fra nå av. Det er et vanskelig spørsmål som jeg hater å tenke på. Alle som har besøkt Tel Aviv i en av de solfylte månedene (som det er ca 10 av i året) vet at denne byen setter seg i blodet på en og skaper en evig rastløshet som viser seg hver gang man har tatt farvel. Jeg har til gode å møte en utlending som har reist hjem igjen etter et opphold i Tel Aviv for så å aldri ville reise tilbake. Og sånn er det for meg også, jeg tror jeg alltid kommer til å ha lyst til å reise tilbake hit.

Å bo i Norge for alltid fra nå, det kjennes iskaldt ut. Jeg har savnet frossenpizza, melkesjokolade og ostepop veldig mens jeg har bodd her nede, men disse er tross alt ting man kan klare seg uten. Sol og varme, derimot, er det langt verre å gi slipp på. Jeg har dager hvor tanken på vinter i Norge skygger for solen på en sånn måte at jeg får imaginær neglsprett på fingre og tær. Det er ikke normalt med vinter som varer i over seks måneder! Så på slike dager, når det føles umenneskelig kjipt å skulle flytte tilbake til Norge, slår jeg på dataen og finner frem dette bildet:


Da må jeg nemlig smile, for når alt kommer til alt så er jeg jo et vinterbarn, som alle nordmenn er enten de vil eller ikke, og jeg vet ikke om noe som beskriver nordmenns varme vinterhjerter på en bedre måte enn dette bildet: over 400 vinterbarn som setter verdensrekord i felles-aking.