Sommerferien '10

Årets sommerfeire varte i én helg. Jeg tok fly til London og tog til St. Ives for å gå i bryllup. Jeg hadde ikke vært i bryllup siden jeg var kanskje 8 år gammel, så jeg var max spent. Jeg gikk meg bort i t-bane-systemet i London både på veien dit og på veien tilbake, med kuffert og alt. Men det var verdt det, for St. Ives viste seg å være et av de fineste steder på jord.


Jeg fløy med Norwegian. Det var billig, men veldig slitsomt. Jeg ble veldig sulten enda jeg hadde med meg "Polly SmåSulten" (nøtteblanding) på flyet. Jeg hørte på Tel Aviv-spillelisten og leste bok på hebraisk, første steg i min masterplan som skal sørge for at språket holder seg levende i hodet mitt mens jeg bor i diasporaen. Jeg kom frem til St. Ives etter 14 timer på tog, fly, t-bane og tog igjen, og var så sliten som dette:

Jeg fikk bo på dette rommet:


med denne utsikten:


i denne byen:


Etter å ha sovet i over tolv timer, sto jeg opp og spiste engelsk frokost sammen med en koselig tysker. Han hadde padlet kano kvelden før og var svært fornøyd med det. Da vi hadde spist oss mette, gikk vi hvert til vårt og han sa: du vet hva de sier - det er i bryllup man møter den rette! Så jeg tenkte over dét mens jeg dusjet og pyntet meg i Johanne sin freshe lilla kjole med sløyfe på magen. Jeg satte opp håret, tok på pensko og trasket avgårde til dette stedet:


Der skulle nemlig Sammie og Thomas gifte seg. Vielsen foregikk inni det bittelille lysthuset, og gjestene sto som sild i tønne rundt for å høre hva som ble sagt. Det ble blant annet sagt "I do". På engelsk altså, på norsk blir jo meningen en ganske annen.


Etter at begge hadde sagt "I do", på engelsk, jublet vi og kastet konfetti, og senere gikk vi inn i slottet for å spise middag, og så danset vi fletta av oss til et live band som ga seg ut for å være The Beatles. British style all the way.


Selv om jeg ikke hadde vært i bryllup siden jeg var 8, hadde jeg fått med meg at man ikke skal kle seg i hvitt når man skal i bryllup, for bruden har jo hvit kjole. Så Jeg safet med lilla, uten å tenke over farene ved å velge en så søt farge. Det ble klart ganske tidlig at jeg hadde tatt på meg kjole i nøyaktig samme farge som brudepikene, for å si det sånn. Hele dagen og kvelden gjennom ble jeg overøst med spørsmål som: "står du bruden nær du, da, siden du er brudepike?" og "måtte du fly ut hit tidligere enn oss andre, eller, slik at de fikk sydd kjole til deg?". Typisk.

Bryllupskaken, som jeg faktisk glemte å smake på, så sånn ut:


Bruden er engelsk, brudgommen norsk, som dere ser av flaggene.

Min ekstremt korte sommerferie var altså fylt av ekstremt mye kjærleik. Og dersom dere lurer på om tyskeren hadde rett, så kan jeg fortelle dere at jeg foreløpig ikke har noen kommentar.