Boller til alle

En gang for lenge siden, da jeg akkurat hadde sluttet på folkehøgskolen og flyttet til Oslo for å studere et fag jeg hadde valgt på måfå i studiekatalogen et par timer før søknadsfristen til Samordna opptak gikk ut, på et tidspunkt da jeg var heartbroken og forskrekket over hvor brutal og voldelig ekte den virkelige verden kunne være, sa en god venninne til meg:

"Faen Mie. Se på oss. Vi lever i fortiden. Vi graver i minner og drukner nåtiden i dem." Og så sippet hun i grøten og vi bakte boller for å illustrere konseptet "ta deg en bolle!!", for på den tiden kjente vi både én og to som fillern meg skulle tatt seg en. Men poenget er, at akkurat sånn er jeg.

Det suser i trærne utenfor så løvet mister taket og bladene klasker mot ruta, og jeg tenker: Tel Aviv. Israel! Varme dager og surrealistiske situasjoner. Summende, trygge Tel Aviv med skrikende, skremmende avisoverskrifter. Politikken, fredsprosessen, konflikten: alt, midt i ansiktet, hver dag! Jeg savner det. Jeg leser haaretz og jerusalem post på nettet, men alt ser så anderledes ut herfra. Jeg savner å lese overskrifter som treffer meg midt i magen fordi jeg er en del av det hele. Jeg savner å lese lange artikler i papiravisen som kunne fått en hver stakkar til å sette morgenkaffen i halsen det ene øyeblikket, for så å få øye på Golda Meir i partyhatt på en vegg det neste.

"Jeg har fått nok nå", tenkte jeg da jeg bestemte meg for å flytte til Hamar igjen. Nå aner det meg at jeg kan ha tatt feil...