Hjemlengsel og bortlengsel

Da jeg bodde i Tel Aviv gikk jeg rundt med en snølykt i hjertet og søkte tilflukt hos venner som også hadde vokst opp i snøen. Vi strenet gatelangs sammen i det varme, seige mørket og snakket om hvordan mørket pleide å bety kulde da vi var små, og om den knasende lyden av snø under føttene. Jeg følte tilhørighet med dem på en helt unik måte, som om vi hadde kulde i hjertene våre mens israelerne var fulle av ild og fyrverkeri. Vi kunne sitte i timesvis på en lun fortauskafé med en eller annen sørgmodig playlist på øret og kjenne oss som utlendinger, sammen i ensomheten.

For det er ensomt å være utlending, å være anderledes. Israelere er jo ville i nikkersen. Vi kunne irritere oss grenseløst over akkurat dét, og tenke at alt er så mye enklere i Norge, hvor folk står tålmodig i kø og venter på tur.

Men da vi flyttet hjem til våre respektive hjemland, til USA og til Finland, til Tyskland og Norge, så forsto vi plutselig hvor mye vi elsket det salige kaoset som er Israel. Vel hjemme i snøen og de organiserte køene på butikken tok det oss omtrent to uker før alt vi snakket om var hvor mye vi lengtet tilbake. For når alt kommer til alt har vi faktisk begynt å føle oss litt som utlendinger i våre egne hjemland. Nå er det akkurat som om vi er fulle av ild og fyrverkeri mens alle andre i køen har snølykt i hertet.