Ben's Chili Bowl

Før vi ankom Washington DC, hadde Neil én ting på listen over ting han ville se i løpet av turen. Man skulle kanskje tro det ville være noe historisk, eller noe politisk, men nei. Neil ville dra til Ben's Chilli Dog for å teste en legendarisk pølse i brød.

Her har vi sjappa, og under ser dere pølsa. Nam!

 

Posted with Blogsy

Washington rund, på land og til vanns

I løpet av uka har vi sett flere titalls sight-seeing-busser rundt om i byen, og vi har vært litt usikre på om det er kult eller ikke å se Washington på den måten. I dag fant vi ut at vi ville teste det ut, og vi valgte naturligvis det aller snåleste alternativet, nemlig sightseeing fra et kjøretøy som kunne kjøre like bra til vanns som på land. 

Selskapet DC Ducks kjører turistene rundt i en amfibisk, sekshjulsdrevet lastebil fra andre verdenskrig, kalt DUKW. Disse kjøretøyene var designet for å frakte utstyr og mannskap til vanns og på land, især under såkalt amfibisk krigføring hvor kampene foregikk både på land og til sjøs. Praktisk å kunne foreta all fraktinga i samme kjøretøyet, da gitt! 

 Det var gøy å se byen fra utpå vannet, og vi fikk i tillegg sett en haug monumenter og kjente bygninger, som for eksempel The United States Capitol som dere kan se her:

Konklusjon: turister verden over veit hva de driver med. Sightseeing via buss, eller aller helst en amfibisk lastebil som også kan svømme, er absolutt å anbefale! Husk bare å ta med plenty med solkrem og vann, i alle fall på denne tiden av året i Washington, DC.

Washington-monumentet

Barte-Mie er stolt av å kunne presentere Washington-monumentet in all its glory!

Verdens mest forvirrende billettautomat

Washington, DC har en rekke verdensberømte attraksjoner, men lite ante vi at denne byen også er den stolte eier av verdens mest forvirrende billettautomat. 

Neil og jeg ble så overveldet av all informasjonen at vi måtte ta ett steg tilbake og la det hele synke inn før vi skjønte hva vi skulle gjøre. Crazy times!

Til Junajten!

Vi tok flyet rett fra Oslo til New York, og jeg tok dette bildet for å markere at New York, here we come! I bakgrunnen ser dere min underholdningsskjerm, bare minutter før den sluttet å virke. Åtte timer på fly uten underholdningsskjerm, awmagad! Heldigvis fikk jeg låne Neils skjerm, fjuh.

Her er New York skyline sett fra flyet rett før landing. Empire State Building i midten der, og Freedom Tower til høyre rett under flyvingen. Stilig!

Vi tok fly videre til Washington, DC, og her koser vi oss! Disse bildene er fra Eastern Market.

Vi kjøpte Hummus til lunsj, mmm! 

Fin sykkel!

 Fin bygning!

 På bursdagen min fikk jeg velge hvilket museum vi skulle besøke, og da valgte jeg Newseum, nyhetsmuseet! Der var Dagbladet representert i 9/11-utstillingen!

Norge fikk cred i pressefrihetsutstillingen, og jeg lærte at Norge har over 200 aviser, og at hele 80% av befolkningen oppgir at de leser minst én avis hver dag. Stilig!

Så fant jeg disse brillene i gavebutikken, og var så heldig å få dem i bursdagsgave. Ærlig talt, har dere sett kulere briller? De eneste brillene som kanskje kan måle seg, må være 4-D-brillene vi fikk låne på Newseum-kinoen: 

Hot look!

Klin kokos

Det gikk noen dager bare, så fikk jeg svar fra Diplom-Is. De beklaget at kokos-bollene ikke holdt forventet kvalitet, og forklarte at noen utsalgssteder dessverre ikke følger retningslinjene for hvordan kokosbollene skal oppbevares. For eksempel skal ikke kokosboller oppbevares i nærheten av frysedisken, fordi den avgir masse varme og gjør at kokosbollene tørker inn. Men takk for at du sier i fra, sa de, og vær så god, et gavekort på Diplom-Is-fest i posten.

Fine, fine Diplom-Is!

Epost til Diplom-Is

Den 21:17 26. april 2012 skrev Mie Storbekken miestorbekken@gmail.com følgende:

Hei,

La meg fortelle hva jeg opplevde i dag. 

Min samboer, som nylig har flyttet over til Norge fra England, ringte meg ved lunsjtider og fortalte med glede i stemmen at han endelig, etter mange uker med iherdig jobbjakt uten resultater, hadde blitt tilbudt fast jobb i en prima bedrift. Jeg ble henrykt, jeg tenkte: dette må feires! Og hvilken bedre måte kan man vel feire gode nyheter på, enn å kose seg med ekte Diplom-Is-kokosboller? Jeg ble enig med meg selv om at det ikke finnes noen bedre måte. Jeg måtte simpelthen ha kokosboller med hjem til min nyansatte samboer. 

Så jeg kjøpte noen kokosboller fra Diplom-Is, på Ica på Steen & Strøm i Oslo. Jeg tok dem med meg hjem, jeg la dem på et fat og overrasket min samboer da han kom hjem. Alt vel så langt. Men herfra går det dessverre bare nedover med denne historien. Da vi satt i sofaen, med te-lys på bordet, og skulle spise godsakene, ble vi mildt sagt skuffet. Min samboer satte tennene i en kokosbolle og klarte ikke å bite den over. Den var seig og hard! Absolutt ikke slik en kokosbolle skal være. 

Jeg er redd min samboer vil være merket for livet. Tenk om han aldri vil få oppleve den myke, luftige og fortryllende smaken av en ekte, norsk kokosbolle fordi han med denne opplevelsen friskt i minnet ikke vil tørre å smake!

Jeg håper dere kan hjelpe meg!

Med vennlig hilsen 

Mie Storbekken Lindstad

Welcome home

I går kveld sovnet jeg på rommet mitt alene, i dag tidlig våknet jeg alene, spiste frokost alene, dro på jobb, kom hjem, spiste middag alene, hang i sofaen alene. En hel leilighet for meg selv, med eget bad, egen stue, eget kjøkken. Sånn har oktober vært, jeg har vært i Oslo og vært alene. 

Men nå er det slutt på dét. I kveld lander han som jeg i morgen tidlig skal våkne ved siden av og kunne kalle samboern min. Han kommer med hele livet sitt i to kofferter og har reist fra alle vennene sine og familien sin for å komme hit og være sammen med meg. Det er ganske fint, er det ikke? 

I'm the queen of the world!

Jeg lever. Jeg blogger på det nye grensesnittet og er bittelitt forvirret, men ellers har jeg det fint. De siste månedene har jeg ikke blogget, først var det mest fordi jeg ikke hadde noe å fortelle, men så kom 22. juli, og etter dét mistet jeg helt lysten.

Men i dag har jeg fått bloggelysten tilbake. Jeg har vært på rådhuset og avgitt min stemme i kommunevalget, og det føles deilig å omfavne demokratiet etter alt det grusomme som skjedde i sommer. Og nå skal jeg ha en liten bildekavalkade, for å vise at sommern 2011 ikke bare går inn i historien som Norges mørkeste siden krigen. For det har vært fine øyeblikk også.

Verdens beste engelske hobbykokk kom på besøk til bursdagen min, og tryllet frem de deiligste retter til meg og familien min i en hel uke. Med ferske råvarer, så klart!

 Det regnet hele tiden, sånn var sommern 2011, men seint i august fikk vi en herlig soldag, og Neil og jeg skyndet oss ut til museet for å nyte sola.

Det var druer og leksjon i fiskesprett. Det viste seg at Neil, i tillegg til å være Englands beste hobbykokk, også er mester i fiskesprett. Han er så flink at han ikke vet hva rekorden hans er, for det ble for vanskelig å telle alle sprettene! Min rekord er tre... fnis.

Og mens vi satt der ved Mjøsas bredd og knasket friske, grønne druer, ringte de fra et av stedene jeg har vært på jobbintervju og sa at de ville tilby meg jobb. Jobb! ENDELIG! Jeg feiret først slik:

Så fant jeg ut at det måtte litt fjellklatring til for virkelig å kjenne I'm the king (queen) of the world - følelsen. Så jeg besteg Geiteryggen for å juble:

Det er altså sånn det føles å endelig nå målet etter timesvis, dagesvis, ukesvis, månedsvis med søknadsskriving og surfing på nettet etter ledige stillinger. Herregud hvor deilig.

haustdraum

Sommern 2011 blir den sommern jeg satt ved dataen og skrev så mye at jeg pådro meg betennelse i armen og fikk betennelsesdempende tabletter som gjorde meg svimmel. Det blir den sommern jeg fikk i meg mer kaffe enn vann, nesten, og den sommern jeg kun så dagslys i de minuttene det tar å kjøre til og fra skole og jobb. Nesten. Det er jo lyst hele døgnet om sommern, og jeg sitter jo ikke og skriver 24/7 heller, selv om jeg strengt tatt burde. Så sånn er denne sommern. Jeg kjenner at jeg gleder meg til høsten.

Om å klippe seg og få seg en jobb

Trærne er grønne nå, det er sommer og barbeinte dager i gresset. Hver dag våkner jeg til sus i krona på treet utenfor soveromsvinduet mitt, og jeg tenker at før disse bladene rekker å bli gule skal jeg ha skrevet ferdig denne oppgaven og ha funnet meg en jobb. Jeg skal ha pakket ned glansbildebøkene mine og pollypocketene i esker, og laget flyttelass av alle bøkene og kjolene, globusen og de forskjellige kaffekoppene med bestemormønster. Og jeg skal ha funnet en leilighet, og hentet verdens fineste gutt fra over dammen. Disse bladene bør holde seg grønne lenge.

Jeg tråler side ned og side opp på verdensveven, på jakt etter drømmejobben. Uheldigvis er det ingen som er på utkikk etter en med Tel Aviv i hjertet, lidenskap for språk og krig, fred og religion og sånt, og med rare gloser i hodet. Jeg skulle ønske jeg var regnskapsfører, ingeniør, rørlegger og økonom, eller bare veldig, veldig gla i salg og markedsføring, for da kunne jeg søkt på omtrent annenhver jobbannonse.

"Vi søker deg med lidenskap for tall!" står det, og jeg myser mot skjermen og håper at hvis jeg kniper øynene så hardt igjen at jeg bare ser en nesten usynlig stripe med tekst, så kanskje det viser seg at det egentlig står "vi søker deg med lidenskap for språk!". Men det gjør det jo ikke.

Så jeg søker på ymse, for å si det sånn. I går pimpet jeg CVen min for ørtende gang, og jeg kom opp med en rekke fine formuleringer som kan passe i en søknadstekst. Nå er jeg så klar som jeg kan få blitt for en ny uke med nye stillingsutlysninger. Bring it on!

Shake it like a polaroid picture

I den delen av Birmingham hvor Neil bor er det en lang hovedgate med butikker og kaféer, og der ligger det en hel haug bruktbutikker på rekke og rad. De selger bøker og klær og smykker og krimskrams for en svært billig penge, og noen av dem har skikkelig fine ting i utstillingsvinduet. Det var i et slikt vindu jeg kom over dette smashing polaroidkameraet.

Jeg klarte ikke å gå ifra det, så det fikk bli med meg hjem. Man må på ebay for å få kjøpt film for den er ute av produksjon, og siden det koster rundt 300 kroner for en film med ti bilder, skal kamera få hedersplassen på peishylla mens jeg mater sparegrisen.   Se hvor fint det er!

Fun fact:

Engelske, gamle damer er som dratt ut av en episode Postman Pat alle sammen. 

Dette var da:

Vi hadde slept oss gjennom en kald vinter, med snø som ble liggende allerede i oktober. Isroser på ruta og neglsprett i bilen om morgenen, etter å ha gravd frem kjøretøyet med spade, nesten. Jeg hadde hatt snølykt i hjertet i månedsvis, og holdt pusten mellom Englandsturene som brakte litt lys inn i mørket. Så ble det vår, snøen forsvant og jeg tok med meg kamera ut og knipset dette bildet. Det var en sånn dag seint i mars, der asfalten lå bar som om våren hadde vunnet slaget, mens vinteren likevel lå i lufta og ventet på sesongens siste minusgrader - en siste sjanse til å lage litt snø slik at folk fikk noe å snakke om:

- Også jeg, da, som hadde tatt frem sykkelen og alt mulig. Så kommer denne bløte snøen. 

- Uff ja, også så surt som det plutselig har blitt! Nei, sånn har det aldri vært før om åra. Vintern har aldri pleid å vare så lenge.

- Nei, og de snakker om global oppvarming? Merker ikke noe til denna varmen jeg altså, høhø. 

Sånn var det.