Vi hadde slept oss gjennom en kald vinter, med snø som ble liggende allerede i oktober. Isroser på ruta og neglsprett i bilen om morgenen, etter å ha gravd frem kjøretøyet med spade, nesten. Jeg hadde hatt snølykt i hjertet i månedsvis, og holdt pusten mellom Englandsturene som brakte litt lys inn i mørket. Så ble det vår, snøen forsvant og jeg tok med meg kamera ut og knipset dette bildet. Det var en sånn dag seint i mars, der asfalten lå bar som om våren hadde vunnet slaget, mens vinteren likevel lå i lufta og ventet på sesongens siste minusgrader - en siste sjanse til å lage litt snø slik at folk fikk noe å snakke om:
- Også jeg, da, som hadde tatt frem sykkelen og alt mulig. Så kommer denne bløte snøen.
- Uff ja, også så surt som det plutselig har blitt! Nei, sånn har det aldri vært før om åra. Vintern har aldri pleid å vare så lenge.
- Nei, og de snakker om global oppvarming? Merker ikke noe til denna varmen jeg altså, høhø.
Sånn var det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar