Terry and the Beach Boys

Jeg sleper koffertene mine med meg på toget til Gardermoen og atter en gang oppholder jeg meg en halv dag i mellomrommet mellom to steder, som et fly jo faktisk er. Jeg leser bok og hører på Terry Poison hele veien, og husker knapt at jeg har reist når jeg kommer frem.

Jeg kommer til Birmingham og oppdager at England har tatt konseptet lokalt regn til et helt nytt nivå. Jeg står utenfor en butikk og kan se regnet komme mot meg fra lenger oppe i gaten, og vips! så har det svaiet forbi meg og jeg står igjen i ballerinaskoene mine, klissbløt og overrasket. Hva skjedde nå, liksom. Neil smiler og sier "welcome to the UK, babe!" før han tar hånden min og geleider meg over gaten og alle de splitter nye sølepyttene som den gentlemannen han er.

I dag er Neil på jobb og jeg sitter ved skrivebordet på rommet hans og synser om fredsprossessen i Midtøsten. Innimellom fordøyer jeg inntrykk fra mandagens jobbintervju og legger strategi for videre jobbjakt, med lange lister og små ruter til avkryssning bak hvert punkt. Jeg har kjøpt ny Aussie-sjampo og har fått verdens mykeste hår, og nå har kaffen min rukket å bli kald uten at jeg har rukket å drikke en eneste liten slurk.

Jeg har iskalde føtter og tenker at England virkelig kan lære noe av Norge når det gjelder isolasjon og oppvarming av hus.