Leting og søking og venting

Det åpnet seg en ny verden for meg her om dagen da jeg etter en måned som student endelig fikk slept meg avgårde til studentkontoret. Det for internasjonale studenter som meg. Nå skjønner jeg at da vedkommende jeg sendte mail med før jeg kom hit sa at “jess da, det går helt fint å komme fire dager senere og gå glipp av infomøtet” , hadde han ikke peiling på hva han snakket om.

Jeg letet frem og tittet innom kontoret bare fordi jeg hadde lyst til å vite hvor det lå, og vips så fikk jeg gratis helseforsikring (eller den inngår vel egentlig i tuition fee) og midlertidig studentbevis og råd og tips om hvordan å gå frem for å søke om arbeidstillatelse. I tillegg fant jeg ut at infoen om turer og aktiviteter henger på en tavle på nettopp dette kontoret, og at det finnes bibliotek og datarom og alt mulig som allerede er åpnet selv om universitetet er stengt. Alt dette er ting de sikkert informerte om på infomøtet jeg glatt hoppet over. At det kan være så vanskelig å sende en infomail til studenter som har tillatelse til å komme for sent!

Samme dag fant jeg forøvrig ut at joda, det finnes en minibank på campus, vel gjemt i et lite smug vedsiden av gjemmestedet til selve banken, og dessuten trenger man ikke traske de noen-og-hundre meterne til kjøpesenteret for å kjøpe ordbok, for det ligger en bokhandel på campus. Universitetet i Tel Aviv er ikke som Blindern for å si det sånn. Her har de gjemt unna de forskjellige fasilitetene i bakgater og kjellere, Frederikke-systemet har de tydeligvis ikke hørt om.

Til tross for dette kaoset har kineserne kåret Tel Aviv University til det 116. beste i verden. De hadde testet ut 500 universiteter. Det spørs om kineserne kanskje ikke synes at plassering av bokhandel, postkontor, bank og minibank spiller så stor rolle på et Universitet, og det kan jo hende at de er av den oppfatning at studentene bør oppfordres til å lete etter den informasjonen de trenger selv. Hvis det er sånn de tenker så kan det godt hende at Tel Aviv University har fortjent 116. plassen. Det spørsmålet tenker jeg at jeg vil komme tilbake til i juni neste år, når jeg har grunnlag for å uttale meg om ting som kineserne synes er viktig. Forelesninger og eksamener og strykprosent og sånt.

Over til viktigere ting: i går ringte jeg til Berlitz School of Languages, skolen der de sier at de trenger slike som meg, og forklarte hva jeg hadde blitt fortalt. At de muligens kunne trenge meg som norsklærer osv. Damen sa at det nok kunne stemme, og hun ba meg sende inn søknad med CV. Takk og pris for fax spør du meg! Så nå har jeg søkt, og så får vi se. Det kan jo hende de krever utdanning innen norskfaget på universitets- eller høgskole nivå, og da teller vel kanskje ikke studier i tegnspråk, men jeg frister lykken og krysser fingre og tær og det er gøy å ha noe å vente på som dette.

Når vi snakker om å vente på ting, akkurat nå går jeg rundt og teller dager og uker til den 29. septemer, for da kommer lillesøster Johanne på besøk! Da skal jeg love dere at det skal bli mer av for eksempel dette: