Toastjern, øredobber og nesten joggesko

I dag har vært en dag full av gamle mennesker, bestemødre, gaver og bilkjøring. Og midt oppi dette faktisk CISVsangen. La meg utdype.

Vi sto opp alt for sent og måtte kjøre som gale til en by litt nord for Tel Aviv som jeg ikke husker hva heter, og så enda litt lenger, for ikke å komme for sent til lunsj hos bestemor Ida. Savta Ida som det blir på hebraisk. Savta Ida er en veldig krumbøyd gammel dame med lilla hår. Hun er bestemoren til Guy og bor på et slags gamlehjem som ikke er et gamlehjem, det er mer et slags senter. Senteret fungerer på den måten at alle de som bor der er gamle, og alle sammen har de hver sin leilighet og lever sine liv som de vil. Ingen pleiere eller sliktnoe med andre ord. Aller mest minnet senteret meg om en utrolig fancy folkehøgskole. De har spa, badstue, stort auditorium med flygel, kjeramikkverksted, sløydrom, bibliotek, baseng, store vinduer og fantastisk utsikt, synagoge (eller kapell da, hva det nå enn heter når det er snakk om jødedom og ikke kristendom), og en ekstremt stor og fancy foaje. For et sted!

Vi spiste lunsj i den ekstremt fancy matsalen, bordet vårt hadde to hvite duker og tre forskjellige gafler pr person. Savta Ida ville at jeg skulle spise en dobbel middagsporsjon (herregud jeg har glemt hvordan man staver norske ord) og etterpå lurte hun på hvorfor jeg ikke ville ha suppe. Var det fordi jeg ikke liker suppe montro? Eller var det feil suppe? Jeg prøvde å si at jeg var mett, veeeeldig mett, men det resulterte bare i at Savta Ida fikset det sånn at jeg fikk ta med meg to kakestykker pluss en ekstra middagsporsjon i en “doggybag” hjem. Det var bare å ta imot. Før vi skulle gå ble vi med opp i leiligheten hennes og der fikk jeg et toast-jern, en pakke sjokolade og nesten et par joggesko. De var for store, “dessverre” sa Savta Ida. “Det går helt fint” sa jeg. Jeg er ikke vant til denne ekstreme gavmildheten. Men hyggelig var det jo.

Etter besøket hos Savta Ida bar det strake vegen til bestemor nummer to i Haifa. Hun kaller vi bare Savta etter hva jeg har forstått. Savta bor også på et slags senter, oppe på fjellet nesten, med kjempestor takterrasse med utsikt over byen. Jeg angrer på at jeg ikke tok med kamera. Haifa er veldig anderledes enn Tel Aviv, masse fjell og veiene slynger seg hit og dit og opp og ned og Guy fortalte at de som bor i Haifa skifter bremsene på bilen oftest av alle. En god idė tror jeg.

Men tilbake til Savta. Vel inne i leiligheten hennes fikk vi servert tre forskjellige typer kaker og så klart kaffe, og plutselig kom hun med et par øredobber og ga meg en klem og gliste “gratulerer med dagen”. Også jeg som bare har hull i det ene øret! Jeg prøvde en øredobb i det øret jeg har hull i, og Savta sa at nå som jeg hadde to øredobber så fikk jeg se å komme meg til en frisør og ta hull i det andre øret også. Vi får se, sa jeg.

Så spiste vi flere kjeks og kaker, og jeg så en veldig rar fransk film mens Guy lærte Savta hvordan man spiller bridge over internett. Da vi omsider takket for oss og var på vei ut døren, fikk vi med oss to bokser med småkaker og en flaske juice. Nesten som å gå julebukk, dette!

Før vi dro fra Haifa stakk vi innom et CISVseminar, vi var der i fem minutter: vi kom inn i rommet, alle reiste seg og formet en sirkel, krysset armene og sang CISVsangen, alle satte seg ned igjen og så dro vi. Vi snakket ikke med noen annet enn en fyr ved inngangen. Jeg skjønte ingenting, men det var litt koselig å ha flagtime helt sånn ut av det blå likevel.

Oj det var et lang innlegg. Uff og uff. Nå er det i hvertfall snart fest her i huset. Huset til Guy altså. Ei venninne av ham skal feire bursdagen sin. Jeg kjenner ingen, men alle er CISVere og det betyr jo at vi er familie. For en herlig verden!