Hildegunn får viljen sin

For tiden går livet i surr for meg altså. Jeg brukte akkurat en halvtime på å logge inn her, skjønte ikke hvorfor det ikke funket før jeg fant ut at jeg prøvde å logge inn med brukernavn og passord fra Blindern. Hallo Mie, du studerer ikke japansk og sleper deg ikke omkring på Blindern mellom datarom, forelesning og spisesal med rare kanjier i hodet lenger, sier jeg til meg selv, men til ingen nytte. Hjernen min tar inn så mye informasjon om dagen at det ikke blir tid til opprydding i arkivet, for å si det sånn.

I går i Zionist movement - klassen pekte professoren plutselig på meg og sa: I would like to hear YOUR opinion on this subject! og plutselig husket jeg ikke en gang hva det var vi snakket om. Jeg ble sansynligvis blek og rar i ansiktet for etter noen lange sekunder sa han: maybe I'll give you some time to think, og lo en rar liten latter. I pausen kom han bort til meg og spurte: hakol beseder? - er alt ok? og jeg prøvde å ro meg unna med å si at engelsk ikke er førstespråket mitt og at det er vanskelig for meg å kommentere stoffet fordi jeg ikke kan alle begrepene som brukes. Noe som forsåvidt er sant, men det aller vanskeligste er å skulle mene og synes ting om historiske hendelser, men det sa jeg selvfølgelit ikke. Nå skjønner jeg at i Zionist movement - klassen må jeg bare gjøre meg opp en mening for han der professoren kommer garantert til å ville høre fra meg senere. Og her (som på Kansai Gaidai i Japan, i følge Maja) har det vi sier i timen innvirkning på karakteren. Oppmøte også forresten. For et liv.

Nå sitter jeg og spiser frokostblanding, rare hvetefirkanter med flytende sjokolade inni, og jeg er forvirret fordi melken smaker som fløte. Er det sånn den skal smake her eller har den blitt for gammel? En problemstilling som ofte dukker opp i min hverdag, og som er like forbannet vanskelig å ta stilling til hver gang. Guy ler av meg og sier at jeg må bruke fornuften og at mat i Israel er som mat i Norge. Lite vet han tydeligvis om det. Når han kommer hit senere i dag skal jeg få han til å sjekke ut denne melka, så får vi se.

Hildegunn har ytret et ønske om bilde av Guy i bloggen, og det skulle vise seg å være letter lovet enn gjort. Her er de beste jeg fant:


De er tåkete og rare men det får gå. Hildegunn har fått viljen sin i hvert fall.

Jeg liker meg fremdeles på skolen, selv om det er overflod av halloween-elskende amerikanere og høylydte jenter som highfiver med flirete gutter i timene. Noen folk er rolige og avbalanserte og har studert noen år allerede og de fungerer som en fin motvekt. Altså går vi i null og det er mulig å overleve semesteret på Lowy School for Overseas Students tross alt.

I creative writing går det unna så det suser, jeg skulle ønske jeg kunne ta mastergrad i dette faget og bare ha sånne timer hele dagen. Vi leser tekstene våre og gir hverandre tilbakemelding og klapper for hverandre. Dette er et forum hvor alle er positive og negativ kritikk formuleres på intelligente måter. Forfatterprofessoren som jeg først beskrev som en rosin har vist seg å være en artig og interessant sådan, og jeg gleder meg mange dager i forveien til timene hans. Han skravler riktignok fremdeles hull i hodet på alle, men når timen er ferdig er jeg så innspirert at jeg bare må gå rett hjem og skrive mer. Jeg skriver altså mye for tiden, en god nyhet for min venn Ivar og vårt kjære prosjekt skulle jeg tro.

I morgen skal jeg ut med den snille cisv-fyren som tok seg av meg da campus plutselig var utkledd som festival, la oss håpe at det blir gøy og ukomplisert og at jeg får oppleve fine ting som kan skrives om her i bloggen. !salaT