Johanne reiser hjem

Jeg opplever kjipe problemer med macen min for tiden og får ikke lastet opp bilder til bloggen, og derfor lar innlegget fra Dødehavet vente på seg. Mens dere venter kan jeg underholde med historien om da jeg fulgte Johanne til flyplassen torsdag morgen:

Vi hadde funnet ut at å ta taxi til flyplassen ville bli det letteste, så klokken 01:00 torsdag morgen dro vi fra leiligheten med fullpakket koffert. Flyet skulle ikke gå før klokken 05:00, men av erfaring visste vi at på flyplassen i Tel Aviv er sikkerhetskontrollen noe mer omfattende enn den på Gardermoen, så vi hadde bestemt oss for å være tidlig ute. Det viste seg å være lurt, køen foran pipemaskinen hvor bagasjen kjøres gjennom var kort og vi slapp å vente lenge. Før vi fikk stille oss i køen måtte Johanne si at hun var den som skulle reise, og jeg måtte si at jeg var søsteren hennes og at jeg bor i Israel. Så måtte Johanne vise billetter og pass, og da det var overstått stirret sikkerhetskontrolldamen på meg og sa: “do you have an ID, please”. Jeg hadde sett for meg denne situasjonen på forhånd og kunne derfor fiske opp passet fra vesken. Jeg følte meg trygg, passet er jo det ultimate internasjonale legitimasjonsbeviset. Damen tok i mot passet og stirret dumt på meg. “No, not your passport. I want your ID”. Jeg skjønte ikke en meter. Jeg har aldri opplevd at mitt norske pass ikke blir akseptert som ID, særlig ikke på en flyplass. Damen stirret fremdeles dumt på meg og jeg tenkte: hva gjør jeg nå? Så kom jeg på at jeg har et midlertidig studentbevis fra universitetet i Tel Aviv, og fant det frem. Dette beviset er som sagt midlertidig og består av en papirlapp med navnet mitt, hvilke år jeg studerer ved universitetet, og “Tel Aviv University - The Lowy School for Overseas Students” pluss et pålimt bilde av meg. Navnet mitt og årstallet er skrevet med kulepenn. Det lille beviset er laminert og ser rett og slett hjemmesnekret ut, men her på flyplassen overkjørte det altså passet mitt fullstendig, for damen så på det og sa: “ok, no problem. Now follow your sister into the security check in line four”. Herregud.

I “line four” ble vi møtt av en ny sikkerhetskontrolldame som stilte både Johanne og meg flere spørsmål, for eksempel:

Til Johanne: hva har du gjort her?
- Besøkt søstra mi

Til meg: hvordan kjenner du henne (Joanne)?
- Det er søstra mi

Og så videre. Vi klarte oss bra og Johanne fikk slippe inn til pipemaskinen mens jeg fikk beskjed om å vente utenfor køen imens. Alt gikk bra, de trengte ikke å åpne bagasjen hennes eller noe så hun fikk gå rett til sjekk in, og en snau halvtime etter at vi ankom flyplassen befant vi oss på Mac Donalds.

Ved bordet ved siden av oss satt ti gutter på omtrent 14-15 år og testet ringelyder på mobiltelefonene sine og var i det hele tatt veldig kule. Mens jeg sto i kø for å kjøpe mat lot de oss være i fred, men så snart jeg satte meg ned sammen med Johanne ble det andre boller. Den kuleste av de, en slesk fyr med trang t-skjorte og hippe jeans, gliste bredt til kameratene sine og slentret over til bordet vårt og satte seg ned. “Shalom, manishma, hostharkblablahosthark” sa han og flirte som bare sånne skikkelig ekle typer kan det, mens de ni andre gutta sendte ham beundrende blikk og lo bekreftende. “For en jævli kul leder vi har”, tenkte de mest sansynlig. “For en ekstremt kjip taper”, tenkte Johanne og jeg. Det tok noen sekunder før han skjønte at vi ikke var lokale israelske tapere som hang ut på flyplassens Mac Donalds slik som dem, og da han forsto at vi ikke pratet hebraisk slo han verdensvant over til hebraisk med engelske gloser her og der før han inviterte hele kameratgjengen over til bordet vårt. Der satt vi da, omringet av ti slitsomme fjortisgutter. Jeg mener, det er jo lett å tro at Johanne syntes de var kulere enn det jeg syntes de var, med tanke på at hun er på deres alder og alt, men da kan dere spørre henne selv. Jeg tviler på at hun var særlig imponert.
Johanne var uheldig nok til å si sitt virkelige navn, mens jeg var lynkjapp og sa: “I’m Anna.” “Ah, Johanna and Anna, eh?” sa en av gutta, og alle gliste. En av dem tok frem mobilen og spilte “Botten Anna” og spurte: “Are you BottenAnna?” Jeg trodde ikke at det kunne bli bedre, men da pekte lederen i gjengen på meg, deretter på seg selv og deretter i retning toalettet mens resten av gutta lo høyt. Jeg viste rimelig tydelig at jeg var utrolig lite interessert, men sånt har jo aldri noen virkning på gutter som det der, så han fortsatte showet. Jeg tror aldri jeg har følt så sterkt at jeg ikke er fjortis lenger. Greia var jo at de trodde at både Johanne og jeg var like gamle som de. Ja, det straffer seg i blant å se uforskammet ung ut.
En av guttene pratet godt engelsk og satte seg ned mellom Johanne og meg for å oversette det lederen prøvde å si. Vår nye tolk var faktisk en ok person som ba resten av gutta om å holde kjeft når de gikk over streken. Han var liksom litt på vår side, og gjorde opplevelsen en smule bedre. “Bann til ham på engelsk”, sa han, “han skjønner ikke et ord av det du sier uansett”. Hihi, godt å vite at i hver fall en av dem har forstått at lederen deres er dum som et brød.
Når lederen ikke prøvde å kommunisere med oss på engelsk, pratet han om oss til de andre på hebraisk. Det er ikke så rent lite man lærer på to og en halv måned det vil jeg bare ha sagt, så jeg skjønte jo fint hva han sa. Det var ekstremt selvgode planer han hadde for meg og seg selv for resten av kvelden, og da han spurte om jeg kunne bli med litt unna de andre for å “prate” tenkte jeg at nå var det vel best å være overdrevent avvisende, type himle-med-øynene-og-se-en-annen-vei-avvisende, og da det ikke funket plukket Johanne opp sekken sin og så gikk vil til passkontrollen. Etter å ha sagt hadet og ønsket Johanne god tur, gikk jeg på toalettet og skiftet fra grønn og lett gjenkjennelig genser til en svart og mer nøytral en, slo ut håret for å se mest mulig anderledes ut slik at de ekle guttene ikke skulle kjenne meg igjen, og listet meg ut av flyplassen. I taxikøen møtte jeg på fire av guttene, men jeg gjemte meg bak håret mitt og de så ikke ut til å dra kjensel på meg, så planen min funket fint.

Jeg manglet to fordømte shekel for å ha nok til taxituren hjem som helt plutselig var 50 shekel dyrere enn turen til flyplassen, og sjåføren sukket og stønnet og bannet og ristet på hodet før han bestemte seg for å ta meg med selv om han kom til å tape svimlende 2 shekel. Det er omtrent tre kroner. Som om ikke det var nok kunne han ikke et ord engelsk og ble enda mer irritert da jeg ikke klarte å forklare veien for ham på hebraisk. På dette tidspunktet var jeg så sliten og stresset og utmattet på samme tid at jeg bare ville legge meg ned og gråte. At det skal være så vanskelig å følge søstra si på flyet!! Etter noen minutter roet taxisjåføren seg ned og de 15-20 minuttene turen tok skravlet han om politikk og livet generelt og jeg måtte svare så godt jeg kunne, på hebraisk selvfølgelig. Det er ikke så lett å forsvare Danmarks syn på midtøstenkonflikten på et språk man ikke kan når man i tillegg ikke vet en dritt om Danmarks syn på midtøstenkonflikten, og særlig ikke når taxisjåføren man må forsvare seg for tydeligvis er ekspert på hva det danske folket mener om både det ene og det andre, jødehaterne som de er.

Nei, det skal ikke være like lett alltid, å være 22 og se ut som man er 15, i et land hvor alle er eksperter på politikk og hvor kunden aldri har rett, hvor taxiprisene kjører berg og dal - bane og man aldri kan være trygg på at man har nok penger til å komme seg hjem. “Det er da bare å betale med kort” sier du? TRO OM IGJEN!!!