Combatants for Peace

Nå er det fryd i stua skal jeg love dere, for i går fikk jeg pakke fra pappa i posten og den inneholdt puttipluttipott-cden i ny og heftig utgave med sangtekster og alt. Tusen takk, pappa! Nå er adventstiden reddet! Selvfølgelig har jeg ikke hørt en eneste julestrofe enda, jeg venter til 1. desember som skikken er.

Før jeg skriver om de vanlige greiene jeg pleier å skrive om vil jeg si takk til Tante Anne for hilsen under et helt annet innlegg, koselig at du leser og liker det som står! Angående voldtektsmannen kan du slappe av tror jeg, for politiet sier at han befinner seg i en annen by for øyeblikket. Uansett tar jeg det rolig og har ikke kjøpt pepperspray eller sånn dings som gir elektrisk sjokk enda sånn som mange andre har gjort. Det gjelder bare å ikkje få panik!

I går kveld var jeg på en slags diskusjonskveld på skolen med en organisasjon som kaller seg Combatants for Peace, og det var en opplevelse jeg sent vil glemme. Combatants for Peace består av israelske soldater og palestinske frihetskjempere som har bestemt seg for å legge ned våpnene og i stedet snakke med hverandre. Det er det mest positive tiltaket jeg har hørt om på lenge.

På møtet i går fikk vi først høre en israelsk eks-soldat på omtrent 25-26 fortelle om sin tid som offiser på Vestbredden. Han fortalte oss at uniten hans hadde som hovedoppgave å entre palestinske hus på natterstid for å arrestere menn som israelsk secret service ville ha tak i. Vi fikk høre i detaljer hvordan de entret husene og brakte ut de mistenkte med vold foran øynene på barna deres, en historie jeg ikke orker å utdype her. På et tidspunkt i fortellingen snudde han seg mot de andre i panelet og pekte på de to palestinske deltagerne og sa: "jeg kjørte tanks utenfor huset deres mer enn ėn gang, og i dag er vi venner".

Så fikk vi høre en palestinsk mann fortelle om hvordan han vokste opp i Hebron og lærte å kaste stein mot israelske soldater, og hvordan han ble arrestert og satt i fengsel fra han var 17 til han var 24 fordi han deltok i frihetskampen. Han fortalte hvordan han i fengselet lærte hebraisk, hvordan han fikk studere jødisk og palestinsk historie og hvordan han til slutt kom til konklusjonen om at volden mellom palestinere og israelere ikke har løst noe som helst. Han fortalte oss hvordan han strever med å oppdra sine egne barn til å forhandle med israelerne fremfor å sloss med dem, hvordan han prøver å lære sønnen sin på 12 om fredelig konfliktløsning i all volden han vokser opp midt oppi.

Det høres kanskje ut som en solskinnshistorie, palestinere og israelere sammen for freden og sånt, men de fortalte mye om hvor vanskelig det var for begge parter i begynnelsen. Begge parter var livredde for hverandre i starten, palestinerne trodde israelerne var en spesialstyrke som skulle lure dem i en felle for så å arrestere dem, og israelerne trodde palestinerne var ute etter å bombe dem i hjel. En jente i salen rakk opp hånden og spurte palestinerne om hva andre palestinere syns om det de driver med, om det ikke er farlig for dem å være med i en organisasjon som denne sammen med israelere, og da svarte den ene palestineren: "ikke så farlig som det er å sloss med dem".

Jeg syns dere skal ta dere en titt på siden dems her. Selv om det kanskje bare er en dråpe i havet så er det godt å se at det finnes folk som er villige til å stå sammen for fred. Forøvrig er denne organisasjonen for opprettelsen av en palestinsk stat side om side med Israel. Det står mer om det på websiden.

Ellers er det action i leiligheten igjen, Ella og kjæresten skal visstnok flytte ut og jeg tror Sharon og Ella har kranglet veldig. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke bli en del av den krangelen, jeg har fått min dose leilighetshelvete i år og vil helst ikke ha flere fiender. Nå leser jeg til midterm i zionisme og prøver å skjønne hva som er diilen med Hertzel og drømmen om en jødisk stat og alt det der, og lar Sharon og Ella seile sin egen sjø. Plutselig skriver jeg mer siden.