Yafeifia

En jente i klassen min, som forresten er dansk, fortalte meg at politiet fant buksene til voldtekstmannen i gaten der hun bor. Hva sier dere til det? En bukseløs voldtektsmann sprader tydeligvis rundt og lurer politiet. Jeg lurer på ha som blir det neste. Hadde jeg vært voldtektsmann på rømmen her nede så hadde jeg kledd meg ut som ortodoks jøde med hatt og frakk og briller, og sånne krøller ved ørene og langt skjegg. Den ultimate forkledning, ingen mistenker en ekte ortodoks jøde som ikke ser på damene en gang! Vet dere at det finnes folk som er så religiøse at de ikke kan håndhilse på personer av det andre kjønn? Langt mindre delta i klemming? En jente i klassen min har en bror som plutselig ble kjempereligiøs da foreldrene deres skilte seg, og nå er jenta i klassen min lei seg for at hun ikke kan klemme broren sin mer. Jeg syns det høres kjempetrist ut og er gla for at Jørgen ser ut til å klare seg bra uten krøller ved ørene og klemmeforbud.

Her om dagen lærte jeg et ord som jeg kunne allerede, nemlig "yafeifia". Si det høyt for dere selv og dere vil føle at dere har hørt det før. I hvert fall de av dere som har gått på Steinerskolen, for vi sang en sang med "yafeifia" i teksten. Jeg husker det godt. Gjør du, Nalina? Det som er sprøtt er at jeg husker bare det ordet, resten av teksten + melodien koser seg i glemmeboka sammen med alt det andre jeg har glemt opp gjennom livet. Forresten betyr Yafeifia noe sånt som "veldig veldig vakker". Så da vet vi det.

Nå vil jeg fortelle om en opplevelse jeg hadde for en tid siden.
Jeg er kjempegla i krigslyrikk og alle sånne dikt som er skrevet om nordmenns kamp for Norge osv. Når jeg leser dem føler jeg meg norsk og bra, noen ganger får jeg nesten litt følelsen av å være stolt. Jeg vet ikke om dere kjenner dere igjen, men uansett. Så, for noen uker siden i skriveklassen hadde en gutt skrevet et dikt som for det meste gikk ut på: "vi er jøder, vi holder sammen, vi er sterke, vi er her i Israel og Israel tilhører oss". Ganske likt den norske krigslyrikken jeg er så gla i, bare skrevet om Israel og ikke Norge. Jeg digger sånn lyrikk, men tror dere jeg likte å høre dette diktet? Nei selvfølgelig ikke. Jeg ble småkvalm og hadde ikke lyst til å klappe heftig sånn som alle de andre i klassen gjorde, jeg tenkte på palestinerne og bare: æsj for en ekkel nasjonalistisk zionistisk fyr og æsj for et propagandadikt.

Hva sier dette egentlig om meg? Jeg har vokst opp i Norge og vi har lært om norsk nasjonalisme og lest norsk krigslyrikk på skolen, hørt om hvordan vi nordmenn holdt sammen under krigen, hvordan folk feiret 17. mai i smug og gikk med røde nisseluer. Han fra klassen min har vokst opp i Israel og på skolen har han lært om alt det triste og jævlige som jødene har vært utsatt for i alle tider, deltatt i minnemarkering for holocaust hvert år og kanskje fått høre hvordan besteforeldre og oldeforeldre mistet hele familien sin i konsentrasjonsleirene i Europa under 2. verdenskrig. Er det rart at han føler det han føler for Israel, og kan jeg egentlig sitte her og si at hvis jeg hadde vokst opp som han så hadde jeg likevel ikke kommet til å skrive et sånt dikt om Israel? Er det riktig av meg å føle at et dikt er kjempebra hvis det er skrevet om Norge, og kjempekvalmt hvis det er skrevet om Israel? Etter å ha tenkt alt dette tenkte jeg at kanskje alle kan lære noe av denne historien. Det er så hipt og bra med historier som alle kan lære av, først den om Aba Sababa og nå den her.

Nei nok krig og elendighet for i dag. Jeg har tross alt midterm i morgen, best å få lest litt. Hva sier dere? Vil dere se et bilde? Okei. La oss avslutte med et bilde av en som tidlig har lært seg å gi en ekte highfive, nemlig Linus: