Dialog i mørket

Det beste med å ha pakkekalender er at det blir stor fest de gangene man har glemt å åpne pakkene på noen dager, sånn som for eksempel i dag. Nå har jeg spist tre sjokolader og en sjokolademynt og har på en måte fått lønn for å være glemsk. Pakkekalenderen er fin sånn.

I går var jeg på utflukt med alle de spinnville gærningene fra programmet mitt igjen, denne gangen helt uten Albert Einstein og Theodor Herzl, og faktisk også helt uten tilbud om ansiktsmaling. Vi ble tatt med til en utstilling som heter "Dialog i mørket", og for en spesiell opplevelse det ble til slutt!

Vi ble delt inn i grupper på 8 og ble ført inn i et stummende mørkt lokale og måtte bli der i en time og femten minutter. Inne i mørket fikk vi tildelt en blind guide som het Maggie, og hun førte oss rundt i utstillingen uten en eneste gang å gå rett inn i en vegg. Vi andre gikk rett inni både det ene og det andre hele tiden, det var jo fullstending mørkt og samme hvor mye man sperret øynene opp var det dønn umulig å se noe som helst. Maggie ledet oss først gjennom en haug med ganger tror jeg, og så åpnet hun en dør og plutselig var vi ute i noe som hørtes ut som en park. Sånn så den ut:Vi hørte frosker og fugler og fikk krabbe på bakken og kjenne på gresset, og jeg stanget hodet inni et tre og da jeg reiste meg opp var jeg plutselig helt innsurret i greinene på treet og håret mitt hang fast og jeg fikk blader i munnen og alt. Siden jeg ikke kunne se noen ting var det vanskelig å skjønne hvilke retning som førte ut av bjerkeskogen, men en fyr fant en benk og ropte at alle måtte komme og sette seg, og da var det bare å følge stemmen og alt ble mye lettere. Etter en velfortjent hvil på benken sa Maggie at vi måtte gå, så vi reiste oss og famlet oss frem i mørket til vi fant en bro. Alle kom seg over uten å skade seg, og Maggie åpnet en dør og vips så var vi inne i en liten bambushytte.

Det vil si, vi visste jo ikke at det var en hytte før jeg kjørte kneet inn i en stol som hørte til et spisebord og en annen snublet og landet oppi en seng som sto langs den ene bambusveggen. Inne i hytta fant vi kokekar og kniver og gafler på et stativ, og i det fjerne hørte vi bølgebrus. "Det er en strandhytte!!" ropte ei jente og guiden vår klappet og sa:"Ja, vil dere være med på en båt-tur?", og det ville vi selvfølgelig. Da vi kom ut av hytta hørte vi måkeskrik og kjente at det luktet salt sjø, og Maggie hjalp oss ombord i en båt. Da alle var ombord begynte båtmotoren å dure og etter en liten stund kjente vi vind i håret og sjøsprut i ansiktet og enda det var helt mørkt så skjønte vi at vi var ute på havet. De amerikanske studentene syntes at det var på tide med en sang så mens vi durte rundt på havet i vår lille snekke sang vi "Ro, ro, ro din båt" mens vi klappet i takt. Heldigvis kunne vi ikke se noe som helst og derfor ble ingen flaue heller. Vi la til kai ved en brygge og da vi hadde kommet oss vel tilbake på landjorda tok Maggie oss inn gjennom en annen dør og plutselig var vi i en bakgård.

Vi kunne høre biler og busser og hunder som bjeffet og etter å ha følt oss frem langs murveggen sa Maggie: "okei folkens, nå må dere prøve å krysse gaten uten å bli påkjørt". Jeg bøyde meg ned og kjente på bakken, og det var ekte asfalt. Bilene tutet og bar seg og en fyr skrek plutselig "Ive been hit by a car!". Det var ikke helt sant, for bilen han hadde blitt påkjørt av sto helt stille og var spikret fast i bakken, men den var helt ekte og alle måtte komme bort og kjenne på panseret og på dørene. Langs en vegg på andre siden av gata fant vi en sykkel og en postkasse, og ei jente fant en stolpe med trafikklys men jeg var litt for lav og nådde ikke opp så jeg fikk ikke kjent på det. Sånn er det altså å være blind og lav.

Rundt en sving kom vi inn på et marked hvor det luktet grønt&godt og vi fikk kjenne på appelsiner, pomelaer, bananer, epler, gulerøtter, løk og poteter. I enden av markedsgata var det et diskotek hvor alle måtte legge seg på gulvet og kjenne på musikken fordi hele gulvet var en ekstremt stor høyttaler, og helt til slutt kom vi til en kafeteria hvor vi fikk kjøpe brus og godteri av en blind mann som sto bak en kafeteriadisk, og vi fikk sette oss sammen med guiden vår ved et bord og fikk stille henne så mange spørsmål vi ville angående det der med å være blind.

Nå vet jeg litt mer om hvordan de blinde har det og hvor viktig de andre sansene blir for en som ikke kan se. Hvis dere vil lese mer om utstillingen kan dere gå til den tyske hjemmesiden (på engelsk):Dialog in the dark. Jeg tror ikke det finnes noen dialog i mørket i Norge enda, men jeg vet at de har hatt utstillingen i Danmark. Uansett, hvis dere noen sinne blir spurt om dere vil være med og sjekke ut denne utstillingen så si takk og si ja. Dere har tid, for dere leter ikke etter noe skjegg.

Ellers er jeg hos Guy for øyeblikket fordi det er helg og fordi han må lese og pugge til en kjempekjip eksamen og da er det fint for han å ha en kjæreste tilgjengelig som er skikkelig dårlig til å lage mat men vet hvordan man lager kake og dessuten er veldig flink til å koke te. Jeg har fått tilbake midtermsene mine og det gikk veldig bra, så jeg blogger og surfer nett med god samvittighet.

I natt drømte jeg forresten at jeg mistet mobilen min i do. Ikke den jeg bruker her i Israel men den jeg brukte hjemme før jeg flyttet hit. Den er rød og liten og har norsk simkort. Hva betyr en sånn drøm?