To Nazrala with love

Her ser dere bildet som mot knallgul bakgrunn i omtrent én uke har lyst mot folk som venter på bussen. I går klarte politiet endelig å fange skurken og jeg trenger ikke lenger å småløpe forbi den mørke trappa som fører ned til det skumle bomberommet i bygningen min i frykt for å bli overrumplet av gærningen. Ja, for i en periode klarte jeg nesten å overbevise meg selv om at voldtektsmannen hadde gjemt seg nedi bomberommet vårt, for jeg hørte rare lyder og har en hjerne som har lett for å tro på monstre under senga og den slags.
Da skurken endelig ble fanget stilte han seg totalt uforstående til anklagene mot ham og påsto hardnakket at han ikke var den de lette etter, at politiet rett og slett hadde tatt helt feil. Den taktikken funket heller dårlig, politiet bare sjekket fingeravtrykk og sånt for ordens skyld og fant ut at de hadde tatt riktig mann. For en gjennomført smart fyr.

I sommer da det var krig mellom Libanon og Israel og jeg flyttet ned hit til alles store forskrekkelse, trykket Dagbladet eller VG et bilde av israelske jenter som skrev hilsener på raketter som senere ble skutt inn over Libanon. Alle israelerne jeg har spurt sier at jeg må ha drømt, men i dag fant jeg igjen det bildet og viste det til Guy og moren hans og sa: in your face, her kan dere se selv.
Men vet dere hva de sa? At bildet umulig kunne være ekte. Dere mine venner som leser her og har peiling på bilder og journalistikk og sånt, kan dere sjekke ut bildet og si hva dere tror? Det er EPA som har rettighetene til bildet, kan de virkelig ha jukset og trikset? Bildet ligger også på VGs sider, bla frem til bilde nummer 43 her.

Det er en syk verden vi lever i, og særlig er det en syk verden jeg plutselig har havnet midt oppi. På førstkommende tirsdag har vi fri i zionismetimen fordi læreren skal på sykehuset og operere ut noen granatsplinter han tilfeldigvis har i brystet. Det var sånn det hørtes ut da han fortalte oss det, som om det å ha granatsplinter i kroppen er noe helt dagligdagse greier. Mens han er på sykehuset skal legene også operere litt i hånda hans som ser litt deformert ut pga en skuddskade han pådro seg under krigen i sommer. Jeg klarer bare ikke å bli vandt med det forholdet den israelske mannen og kvinnen i gata har til krig, de som tjenestegjorde i Libanon snakker om det i samme tonefall vi nordmenn ville brukt hvis vi skulle fortelle noen om hva vi lagde til middag i går. Jeg sliter også fremdeles med å ikke stirre og glo når jeg møter på 18åringer i uniform og med maskingevær på supermarkedet. Israel er på mange måter så likt lille Norge, men så er det på like mange måter helt anderledes også. Han der lærern min bare: "Ja, første gang jeg møtte en iraner var da vi drepte en i Libanon i sommer. Dere vet, når man dreper noen i krig så er det vanlig å sjekke identitetspapirene på den drepte, og på identitetskortet hans sto det at han var født i Teheran". Alt dette i tonen: "I går kjøpte jeg en Grandiosa på Rimi og etterpå så jeg på Hotel Cæsar". Hva skal man egentlig si til sånt?

Nei uff, dette ble et innlegg fullt av krig og vold ser jeg, og selv om det er viktig å tenke på sånne ting så må vi ikke glemme at det er fine ting og bra folk her i Israel også. Bare se her:

Et ekte eksempel på en skikkelig morsom og bra israeler. Han er kanskje ikke så flink på det der med barbering, men han får i hvert fall meg til å le, og det syns jeg er viktig. I det siste har det vært mye eksamensstress på ferde men i pausene mellom mattestykker, hebraiskgloser og geometri får jeg oppleve sunn og fin humor på sitt beste.












I dag da han spiste banan var han i det artige hjørnet og fant på en skikkelig festlig spøk, bildene taler vel for seg selv. Nå nynnes det litt "bjellene klinger, klingelingeling" med ekte israelsk aksent borti kroken her så jeg får vel se og bli ferdig med dette innlegget. Det er tid for kake for de late. Ha det så kul!