Hjemme er et annet sted

Nå har jeg vært på besøk i fædrelandet i to uker og snart skal jeg vende nesen hjemover mot Tel Aviv og Israel og begynne på andre etappe av denne milelange utvekslingen. Hjemover sier jeg. Hvor er hjemme? Norge er jo fædrelandet og få steder føler jeg meg så hjemme som her, men i løpet av disse to ukene har jeg funnet ut at så lenge jeg har senga mi i en leilighet i Tel Aviv er jeg bare på besøk her i vinterland. Men når jeg ligger i den senga og ser på tv med hebraisk tekst er det Norge som er "hjemme". Samme hvor jeg er, er jeg visst borte. Hjemme er alltid et annet sted.

De to foregående ukene har vært et maraton i kvalitetstid med familien. Jeg har spilt playstation med lillesøster Eila, vært på besøk hos tante Anne med lillesøster Johanne, gått tur i snøen med lillesøster Kine og Linus, fnist og kranglet med lillebror Jørgen, vært syk hjemme med mamma, spist lunsj med pappa og spist pannekaker hos bestemor og bestefar. En dag her var jeg ute og spiste pizza med alle søsknene og etterpå så vi "Happy Feet" på kino. Vi var nok et festlig syn, for vi fire eldste ser omtrent like gamle ut og jeg tror få ville ha gjettet at det er jeg som er eldst i flokken.

Jeg har også vært supertante og blitt kjent med en skikkelig kul liten fyr på 9 måneder som gjør en god jobb som nevø. Jeg har vært vitne til at han har lært seg mange fine nye triks og det er rart å tenke på at neste gang jeg kommer hjem på besøk så har han lært seg å gå og alt.Linus er den som forandrer seg fortest og mest og derfor er det han det er vanskeligst å være borte fra. Vi må sikkert bli kjent på nytt neste gang vi sees også, for det er ikke så lett å huske tanter som bor i en annen verdensdel når man ikke en gang har fylt året.

Ellers har jeg nytt godt av å sove lenge om morgenen og til frokost har jeg kunnet velge fritt i et heftig utvalg av pålegg som jeg vet hva er.Jeg har tatt buss og tog og vært kjempetolerant overfor alle utlendinger som snakker høyt i mobiltelefon på et språk jeg ikke forstår, for å vise meg selv at alle de skulende blikkene jeg har fått på supermarkedet når jeg har snakket i mobilen på norsk kommer fra folk jeg kan heve meg over. La alle stakkars utlendinger få prate i mobilen med slektninger i hjemlandet når som helst og hvor som helst, mener nå jeg. Jeg har også fått en påminnelse om at det finnes gamle damer som tror de eier bussen her i landet, og da kom jeg på hvor lite jeg savner akkurat det. Enda det var fire ledige seter foran i bussen mente et prakteksemplar av en sur dame at "de unge (Jørgen og jeg) kan setta seg bakerst i bussen", og det følte hun at hun måtte si overdramatisk høyt sånn at alle fikk med seg budskapet. Til alle sure, gamle damer: bussen er for alle, og når det er ledige seter nekter jeg å reise meg for at dere skal få yndlingsplassen. Jeg håper jeg aldri blir så offentlig sur og grinete når jeg blir gammel.

På lørdag kommer Maja hjem fra Japan og jeg skal personlig stå klar på Gardermoen og ønske henne velkommen. Vi har ikke sett hverandre på over et halvt år vi, og det er lang tid når man egentlig er et skikkelig kult radarpar.

På mandag bærer det til midtøsten igjen, og en uke etter det er jeg i gang med nytt intensivkurs i hebraisk. Vinteren er på hell i Israel og jeg har kjøpt t-skjorter og prøver å forberede meg mentalt på å takle ekstremvarme. Jeg ser for meg hvor lett det kommer til å bli å lese til eksamen i 30 grader uten aircondition. Heldigvis er det ikke verre enn kanskje 15 grader når jeg kommer hjem til uka, og det skal jeg alltids klare å takle.

Håper dere som leser her ikke har gitt opp håpet bare fordi jeg har vært treg med å skrive mens jeg har vært hjemme. Snart er jeg i gang igjen, og vil du være med så heng på!