Fem dager med superintensiv hebraisk har løftet meg fra "jeg-kan-bestille-taxi-og-pizza"-nivået til nivået hvor jeg faktisk klarer å holde en normal samtale. Det hakker og vrir seg i ordforrådet fremdeles men nå har jeg blitt flink til å finne de ordene jeg leter etter på stående fot i stedet for å ta en pause og sjekke i arkivet. Grammatikken sitter der den skal og uttalen er det ingenting å si på. Jeg begynner å se lyset i tunellen, og det er en kjærkommen følelse fordi jeg har ventet på den i et halvt år. Om en ukes tid er det min tur til å holde fremlegg for klassen, jeg skal snakke om da jeg var i Libanon og hang rundt i flyktningleirene der. Det blir spennende å se hvordan det kommer til å gå.
Det skumleste med alle amerikanerne som går i klassen min er at de er så provoserende trangsynte når det gjelder midtøstenkonflikten. (Her kommer et avsnitt du skal få lov til å hoppe over, pappa. Jeg vet du er lei hele greia.) Her om dagen hadde vi en veldig opphetet diskusjon i klassen hvor en jente presterte å si at palestinerne, de fortjener ingenting. De fortjener ikke land, ikke mat, de fortjener ikke en gang livet. Hva skal man si til sånt? Jeg gremmet meg i kroken min fordi jeg ikke hadde ordforråd nok til å si det jeg mente, men heldigvis tok en masterstudent til ordet og sa en hel masse bra ting. Hun jenta ble kjempesint og fornærmet og hevet stemmen mens masterstudenten snakket rolig og uanfektet. Jeg fniste innvendig og lente meg tilbake for å iaktta opptøyene. Til slutt endte det med at hun som ble sint spurte med en ekstrem krass tone: hvor har du hørt alt det skvipet der? og masterstudenten svarte helt rolig: det er nettopp dette jeg tar mastergraden min i, så jeg har studert konflikten i et par år. Haha og atter ha sier jeg. Jeg lurer på hva som kommer til å skje når jeg skal holde mitt fremlegg. Forresten var det en annen jente som presterte å ytre følgende setning: "Like, the thing that they (palestinerne) are asking for more land is so, like, hilarious. I mean, like, they already have lots of land! Just look at Gaza for instance. It's, like, lots of land. I don't get the problem". Jeg lurer på om hun egentlig vet hvor mange mennesker som faktisk bor der og hvor lite området i virkeligheten er. Dette ser ut til å bli et langt semester.
I går kveld var jeg som sagt ute på byen og endte på uforståelig vis opp med stiv nakke. Jeg hadde tatt med meg en trivelig amerikaner fra hebraiskkurset og vi dro ut med Guy, Alona (ei jente fra interchangen min i 98), hennes engelske kjæreste som jeg aldri fikk med meg navnet på, en cisver fra Argentina som jeg ble kjent med i fjor sommer, og kjæresten hans. Vi ble en nokså internasjonal gjeng og det gikk i engelsk, hebraisk og spansk bare avbrutt av noen norske "skål!" innimellom.
Nå sitter jeg i sengen og tenker at jeg kanskje snart bør dusje eller noe. I kveld er det nemlig nye festligheter på gang. En venninne av Guy fyller år og det skal være fest for bare de aller nærmeste. Og kjærestene til de aller nærmeste tydeligvis. Jeg har kjøpt en gave med et fint budskap, nemlig: behold barnet i deg selv om du har blitt gammel. Bare se her:
Her har vi: - Såpebobler
- bodyglitter
- rosa hoggtenner i plastikk
- en balongfløyte
- stjerneformet sølvkonfetti
- et lite trappetroll
- en penn med en dumbofigur som blir opplyst av en liten innebygget lampe når man skriver med den
- en ballong som det står gratulerer med dagen på
- briller utstyrt med små lamper som blinker
- fine og fargerike klistremerker
Jeg kjenner ikke jenta så veldig godt, men dette blir som Maja sa den ultimate testen. Hvis hun ikke skjønner at dette er en bra gave så kan det i grunnen være det samme. Jeg gidder ikke bruke tid på folk som har vokst fra såpebobler og briller som blinker.
1 kommentar:
Helst skriv her snart om hun besto testen eller ikke. Jeg sitter nemlig her på pinebenken og venter.
Men mest: ha en fin helg!
Legg inn en kommentar