God morgen!

I dag er det søndag, som er det samme som mandag hjemme på en måte, men jeg har fri og kunne i teorien ha sovet lenge. Jeg liker å sove lenge. Dessverre har det utviklet seg en lekasje (hvordan skrives det?) på badet mitt så klokken to minutter over åtte i dag tidlig troppet en håndtverker opp og ringte hissig på døra mi. Jeg var for så vidt forberedt, men når folk her nede sier at de skal komme klokken åtte så betyr det helst halv ni eller kanskje til og med ni. I alle fall ikke to minutter over åtte. Hvordan kunne jeg vite at denne regelen ikke gjelder for folk som fikser bad? Uansett, klokken åtte om morgenen ligger hebraisken min tydeligvis fremdeles og sover, så det ble ekstra vanskelig å forklare fyren at jeg ikke har fjernkontrollen som åpner porten inn til parkeringsplassen bak bygningen min, fordi jeg ikke har bil. Det ble litt sånn "eh, nei... jeg har ikke... bil... den er låst... nei, ikke bilen, parkeringen... ikke åpen." etterfulgt av mye improvisert tegnspråk. Etterpå spurte han om han kunne låne en kost, men jeg skjønte ikke hva han mente og først da forsto han plutselig at han ikke hadde med en israeler å gjøre. "Snakker du engelsk?" spurte han, og det er jo som regel et tegn på at den som spør behersker engelsk, så jeg svarte ja og forklarte at det er vanskelig med hebraisk så tidlig om morgenen. Fyren smilte til meg og heiste på skuldrene: "I no speak this English". Neivel.

Over til værmeldingen. De siste dagene har vi hatt opp til 27 grader og strålende sol, men vannet er tydeligvis ikke varmt nok for israelerne enda. I går var stranden full av folk i badetøy men bare et par ivrige surfere våget seg ut i vannet. Jeg tror de fleste av de som leser denne bloggen gladelig ville tatt seg en dukkert. Etter en lang dag på stranden dro jeg på fest i går kveld. Festen var i et privathus og jeg hadde egentlig forestilt meg at det skulle være av helt normal standard, men så viste det seg at det var av typen "utrolig ekstremt fancy". Dere vet, stilige møbler og helt rene vegger uten bilder eller bokhyller eller noe som helst, bare en og annen nøye gjennomtenkt pyntegjenstand i et og annet hjørne. På et bord sto fat med snacks og stilige karafler med punsj og jeg tenkte at disse amerikanerne kan dette med å holde fest. Jeg mener, de har jo lang fartstid i gamet siden de ikke kan gå ut på byen før de fyller 21. Jeg følte meg rimelig bortkommen midt oppi all stasen, for å si det sånn. Uansett, mens vi satt der på en himla fancy men ubehagelig sofa og nippet til punsjen mens høyttalerne pumpet hipp og kul partymusikk, sa Dagan (min venninne) plutselig: "oh, this reminds me of home!". Jeg tenkte at kanskje sangen minnet henne om hjemme, men så var det en veldig ny sang og jeg fikk ikke regnestykket til å gå opp, så jeg spurte: "do you mean the song?" og hun svarte:" no, I mean this, sitting in a really fancy living room". Okei. Her ere folk fra alle samfunnslag, tydeligvis. Jeg hadde jo nettopp tenkt at jeg følte meg utrolig lite hjemme der i stua. Noen ganger glemmer jeg at i denne gjengen er jeg den eneste studenten som får støtte fra Lånekassa for å reise på utveksling. De fleste andre her har jo foreldre som betaler hele oppholdet uten å blunke. Jeg er så gla, så gla i Lånekassa!

Den siste tiden har jeg vært opptatt med teoriprøven for førerkortet, det viste seg at det er lettere sagt enn gjort å i det hele tatt å få tatt prøven her til lands. Første gang jeg skulle ta prøven fant jeg ut kvelden før at jeg måtte betale en avgift på posten før jeg tok prøven, og siden jeg skulle prøve å skvise inn teoriprøven i en ellers særdeles hektisk hverdag fant jeg ut at jeg ikke hadde tid til å gå på postkontoret, og derfor utsatte jeg hele greia. Andre gang sto jeg opp klokken fem, tok bussen til langt uti gokken utenfor Tel Aviv og kom frem til kjøreskolen bare for å finne ut at postkontoret var i streik. Rimelig typisk at posten skulle streike akkurat den dagen. Max uflax. Alle gode ting er tre tenkte jeg, så jeg gikk på'n igjen med friskt mot den tredje gangen. Jeg dro på postkontoret i god tid for å betale, men der fant jeg ut at jeg ikke hadde riktig skjema. Jeg ringte kjørelæreren min og spurte hvor jeg kunne få tak i rett skjema, og han foreslo at jeg skulle stille meg gatelangs og speide etter en kjøreskolebil, stoppe denne og spørre kjørelæreren om han hadde et skjema å avse. Hallo, ikke akkurat verdens beste løsning. Mitt forslag er at alle postkontor kan ha skjemaene i skranken sånn at folk slipper undøvendig stress. Uansett, den fjerde gangen klaffet alt, jeg hadde riktig skjema, postkontoret var åpent og selv om jeg måtte vente tilsammen 2,5 time i kø så var det verdt det. Jeg besto og nå er den saken heldigvis ute av verden. Jeg gleder meg til å bli erklært kjøredyktig!

Nalina nevnte her om dagen at å lære å kjøre i midtøsten ikke høres særlig trygt ut, og kjørelæreren min har uttalt at å kjøre bil i Norge er som å kjøre på en åpen parkeringsplass i forhold til å kjøre her. Jeg velger å tro at jeg får ekstra god trening her nede sånn at kjøring i Norge blir barnemat i forhold. Veiene i Israel slår forresten veiene i Norge ned i støvlene, det skal være snickers og twist, så kanskje det ikke blir så mye lettere for meg å kjøre i gamlelandet likevel.

Nå svømmer fisken Reidar helt inntil akvariumsglasset og glor på meg, jeg blir nervøs og tror jeg skal gå og lage litt kaffe. Jeg skjønner ikke hva han vil, den fisken er gal. Vi snakkes siden.