Yom hashoa

Dagen i dag er kanskje den viktigste av alle minnedager i Israel, nemlig Yom Hashoa, Holocaust Memorial Day. Av alle helligdager og merkedager jeg har fått oppleve her nede troner denne dagen øverst på listen over de mest spesielle. Jeg lærte på skolen at Holocaust aldri må glemmes, mens her i Israel lærer de at Holocaust alltid må huskes. Jeg vet ikke om dere skjønner hva som er forskjellen, det eneste jeg kan si er at den er stor.

I dag tidlig satt jeg i et buss-skur ved et lyskryss og ventet på skyss til skolen. Lyskrysset var i full sving, biler i full fart hit og dit og fortauene var fulle av folk som travet avgårde til jobben. Det var i det hele tatt en ganske vanlig morgen i Ramat Hasharon, byen der Guy bor. Jeg satt i mine egne tanker og hørte på musikk da en høy, monoton sirene satte i gang fra ingenstedshen. Alle bilene i lyskrysset stoppet opp og de som satt i dem åpnet dørene og stilte seg ved siden av bilene ute på gaten. Alle menneskene som for et sekund siden hadde vært så travle, sto som frosset fast i bakken, og de som satt og ventet på bussen et øyeblikk før reiste seg og sto stive som pinner omkring meg. Det var sirenen til minne om Holocaust som lød, og med ett var det som om noen hadde stoppet tiden. En bil sto midt i lyskrysset med dørene åpne og føreren og to passasjerer stående ved siden av, ingen rørte på så mye som en muskel. Jeg vet ikke hvor lenge det varte, kanskje ett minutt, kanskje to, men så lenge sirenen lød sto verden fullstendig stille. Det er vanskelig å sette ord på stemningen som oppsto der ved lyskrysset som rett før hadde vært et helt vanlig lyskryss i rush-tiden, det var som om noe dirret i luften mellom alle menneskene som sto rolig med bøyde hoder midt i veibanen og i buss-skuret. Ingen motordur, ingen tuting, ingen som pratet i telefonen, ingen musikk fra butikkene, alt var dønn stille og jeg måtte krølle tærne sammen i skoene for liksom å kjenne etter om jeg fremdeles kunne røre på meg. Skydekket på himmelen drev sakte avgårde og slapp frem noen solstråler og jeg følte at hvis det hadde kommet et lite vindpust så ville alle menneskene falt i bakken som dominobrikker. Jeg krøllet tærne igjen. Så plutselig, som om noen vred på en bryter et sted, stoppet sirenen, og alle bilistene og pasasjerene satte seg inn i bilene igjen og kjørte av gårde som om ingenting hadde hendt. De som ventet på bussen tok frem telefonene sine og mp3spillerne sine og gikk tilbake til den vanlige morgenen, spurte hverandre om buss nummer det-og-det hadde gått enda og kikket urolig på klokken. Jeg tror jeg var den eneste som ble stående stiv som en pinne i flere minutter etterpå, jeg visste liksom ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. For en sterk måte å markere en minnedag på, alle gikk sammen om å stoppe tiden i noen minutter og jeg har aldri hørt en stillhet tale så klart og si så mye som i dag. Jeg er fremdeles rar inni meg.