Det er 34 grader og sol og jeg sitter innendørs på en kafé og nyter full aircondition. Det ble som jeg trodde: himla slitsomt å skulle skrive eksamen på rommet mitt når hylla mi har ødelagt vifta mi og airconditionen på stua har sluttet å fungere. Da er det bedre å sitte på en kafé enda de spiller aldri så høy reggae. Let's stay together and feel allright sier jeg bare. Før jeg gikk hit i dag måtte jeg ta meg av det siste av mange apparater hjemme i leiligheten som har sluttet å fungere de siste ukene, nemlig kjøleskapet mitt. Samtlige matvarer der inne hadde grodd skjegg, og det var ikke verdens herligste duft som fylte rommet mitt da jeg åpnet kjøleskapsdøra for å si det sånn. Her er en liste over alt som har sluttet å funke i leiligheten min de siste to ukene:1. Bokhylla (hoppet ned fra veggen)
2. og tok vifta med seg i fallet
3. Tørketrommelen (den funker vel fremdeles, men det høres ut som om vi bedriver tørking av kampesteiner hver gang vi tar trommelen i bruk.)
4. Fjernkontrollen til tven på rommet mitt
5. Airconditionen i stua
7. Hustelefonen min
8. Kjøleskapet
Jeg er alt for opptatt med eksamen til å tenke på alt dette, men det skal ikke stikkes under noen stol at jeg er en liten smule irritert. Jeg håper at kjøleskapet begynner å virke igjen når jeg kommer hjem og setter inn igjen kontakten. Kanskje det bare trengte en pause?
Nå er dere sikkert spent på hvordan det var å feire 17. mai i Israel, og jeg kan fortelle dere at det ble en festlig opplevelse. For flere uker siden allerede fikk jeg et brev i posten hvor Ambassaden og Foreningen for Norske Immigranter i Israel innviterte til 17. mai - feiring, og jeg nølte ikke med å melde meg på. Jeg har alltid tenkt at nordmenn som feirer 17. mai i utlandet og går omkring og vifter med norske flagg på Teneriffe og i Sydney og Bangkok og alle rare steder, er teite på lik linje med alle de som sitter på "Vikingen" bar&pub på Grand Canaria og drikker Ringnes og Hansa og ser norske fotballkamper på storskjerm når de er på ferie, men alle disse tankene tar jeg tilbake nå. Jeg har aldri blitt så gla for å bli innvitert på 17. mai - feiring noen sinne som det jeg ble da jeg fant brevet fra ambassaden i postkassen. Det kan hende dette er enda et syndrom man pådrar seg når man oppholder seg for lenge i utlandet, ikke vet jeg. Jeg var i alle fall kjempegira og innviterte med meg Guy på festlighetene.
Av en eller annen grunn hadde ambassaden og Foreningen for Norske Immigranter til Israel bestemt seg for å feire 17. mai den 15. mai. Litt rart eller? Det ligger jo litt i navnet at 17. mai skal feires den 17, eller tar jeg feil? Uansett, den 15. mai tok jeg på meg finstasen og med flagget i hånda dro Guy og jeg til parken der feiringen skulle finne sted. Da vi kjørte inn på parkeringsplassen var jeg nervøs for at vi hadde kommet til feil sted, men så fikk jeg øye på en dame med bunad mellom alle bilene og kunne slappe av. Vi parkerte bilen og gikk innover i parken, og plutselig fikk vi øye på en gjeng mennesker inne på et område overpyntet med norske flagg.
"Jippi!" tenkte jeg, og Guy sa: "ooh, free food!" Vi fant frem til pølseboden og fikk pølse med lompe, og etterpå gikk vi til vaffelboden og fikk vafler med rømme og jordbærsyltetøy.
Det er rart med det, man kan føle seg aldri så bortkommen i et fremmed land, men når man sitter med en vaffel med rømme og syltetøy på tallerkenen, da er man likevel hjemme.I pølsekøen snakket jeg med en tilfeldig norsk jente, og det var en skikkelig rar opplevelse fordi jeg oppdaget at det var helt unaturlig for meg å snakke norsk. Ordene hang liksom fast i halsen og jeg tror jeg laget noen veldig rare setninger, det føles merkelig å ikke kunne snakke mitt eget morsmål skikkelig.
Men nok om det. Etter hvert gikk selveste ambassadøren opp til mikrofonen og holdt en kort tale til folket, og etterpå holdt ei jente på kanskje 15 tale på hebraisk mens en gutt på kanskje 17 holdt samme tale på norsk. Jenta var andregenerasjons immigrant fra Norge og gutten hadde vokst opp både i Norge og i Israel. Det var fine greier.
På bildet ser dere ambassadøren i egen person. Legg merke til den fine fanen. Alle barna i forsamlingen maste på foreldrene sine, på hebraisk, og klarte ikke å sitte stille mens talene pågikk, det var akkurat som i Norge. Bortsett fra det med hebraisken, da. Da talene var over spilte et tremannsorkester nasjonalsangen, og alle sammen sto oppreist mens vi sang.
Guy planla å bli sittende, men jeg sa at det får være grenser. "Kan du denne sangen?" spurte han, og jeg forklarte at tja, jo, det er jo tross alt nasjonalsangen.Etter all syngingen var det tid for barnetoget, de med bunad fikk gå fremst og alle vi andre måtte gå sist. Noen hadde ordnet en fane, og to små jenter i bunad fikk bære den.
Barnetoget var høydepunktet på dagen, vi var en 100 stk som travet rundt i parken bak fanen og enmannsorkesteret, og spesielt én fyr mistet alle hemninger og gikk bananas med hurra-ropene. Alle de andre som var i parken den ettermiddagen stoppet selvfølgelig opp og gjorde store øyne, og han fyren som ikke hadde hemninger mer gikk opp i ansiktene deres og gaulet: hurra for 17. mai!!! og viftet heftig med flagget. Den der "Vikingen bar&pub" - metaforen fikk plutselig mening igjen. Nordmenn i utlandet altså. Fysj. Håper du ikke leser dette, Mr. Bananas.Etter all hurraropingen og travingen tok noen frem et par-tre striesekker og arrangerte sekkeløp for barna på plenen. Jeg var på dette tidspunktet så sliten og fornøyd og overmett på pølser, brus og vafler at jeg tok med meg Guy og reiste hjem. Alt i alt ble det en veldig trivelig 17. mai - feiring, det eneste som manglet var datoen.
På selve 17. mai var jeg først på skoletur i universitetets botaniske hage og lærte at immigrantene fra nord-Europa savnet furutrærne så mye da de kom til Israel at de like godt importerte furutrær og plantet de rundt omkring i landet. Etter skolen bakte jeg boller hjemme:
Legg merke til det norske flagget som jeg diskret har plassert på kjøkkenet.På kvelden feiret en venninne bursdagen sin på stranda, vi laget bål og stekte kebab og spiste humus og pita. Klokken to om natten tok vi nattbad og nå er sengen min full av sand. Det ble i det hele tatt en givende ekte 17. mai på meg også.
