See more, do more, Baltimore

Her på østkysten av USA har de et genialt men samtidig noe tvilsomt konsept kalt China Town -ekspressen. China Town -ekspressen er en buss som går mellom de store byene på østkysten, med hovedbase i China Town i New York, og det koster vesentlig mindre å reise med dem sammenlignet med andre buss-selskaper her omkring. Jeg er backpacker og syns billig transport er god transport, så i helgen tok jeg med meg Fielding på tur til min kompis Dan i Baltimore, og vi reiste med nevnte buss-selskap.

Det ble en interessant opplevelse. Først gikk vi oss vill i China Town med unødvendig tunge ryggsekker og da vi til slutt krøp til korset og satte oss inn i en taxi fant vi ut at vi hadde gått i ring rundt buss-stoppet hele tiden. Gøy å betale for taxi når vi fint kunne funnet frem selv hvis vi bare hadde vært litt flinkere til å navigere. Uansett, vi fant frem til buss-stoppet og ble møtt av fire kjempesmå, overivrige kinesiske damer som viftet med bussbilletter under nesene våre og kaklet: "tickets to Deee Ceeee! Tickets to Deee Ceeee!". Vi ristet på hodet og sa at vi skulle til Baltimore, og da nikket damene ivrig og sa: "yes, Deee Ceeee! Washington Deee Ceeee!". Vi forsto rimelig fort at her var vi definitivt lost in translation. Damene kunne ikke et ord engelsk. Til slutt fikk damene av uante grunner prakket på oss to billetter som det sto Washington DC på og dyttet oss inn i en småshabby buss. "Does this bus go to Baltimore?" spurte vi, og damene nikket ivrig. Jeg tenkte at okei, jeg stoler på de kinesiske damene, mens Fielding tenkte at nei disse damene stolte han i hvert fall ikke på. Han gikk ut av bussen igjen og jeg ble sittende inne i bussen med de andre pasasjerene og ble vitne til denne samtalen:

Fielding: Excuse me, does this bus go to Baltimore?
Kinesisk dame: New York - Deee Ceeee!
Fielding: No, Baltimore. Does this bus go to Baltimore?
Kinesisk dame: Three hours!
Fielding: No, does this bus go to BALTIMORE?
Kinesisk dame: change tickets!
Fielding: No, I don't want to change my tickets!
Kinesisk dame: Get on the bus!
Fielding: Stop pushing me! Fuck off! Why are you pushing me!
Kinesisk dame: Get on the bus!
Fielding(til alle oss i bussen): Jeeeesus these people are crazy!

Det var som dere ser kav umulig å finne ut om vi hadde havnet på rett buss eller ikke, så vi måtte bare håpe på det beste. Noen av de andre på bussen sa at de trodde at kanskje denne bussen gikk til Baltimore, eller kanskje ikke. Det var i det hele tatt en ganske forvirrende opplevelse, men det endte godt for vi kom oss til Baltimore til slutt. Da vi gikk av spurte Fielding den kinesiske sjåføren for sikkerhets skyld:

Fielding: is this Baltimore?
Sjåføren: Yes! Baltimore!
Fielding: Ok, so this is Baltimore?
Sjåføren: No, Baltimore, No!
Fielding: what? Wait, is this Baltimore?
Sjåføren: Yes! Baltimore!
Fielding: ok, jeeees. I hope this is Baltimore.

Det var Baltimore, takk og pris. Vi var slitne og en smule forvirret men like hele takk og pris. Vi dro hjem til Dan og resten av helgen fikk vi oppleve Baltimore, la meg poste noen bilder.Her har dere min venn Dan og jeg:Vi studerte sammen i Israel denne våren og dere har for så vidt sett bilder av Dan før her i bloggen, hvis dere husker innlegget om turen til Cesaria? Jeg digger gjenforeninger!

En kveld vi var ute fikk jeg møte en venn av Dan som har vært et år i Norge og derfor snakker norsk, og det er ufattelig hvor liten verden er. Da jeg sa at jeg var fra Hamar svarte han at der hadde han vært mange ganger, på besøk hos bestekompisen sin Erik Kjøs. Hva gir du meg? Erik og jeg har jo kjent hverandre siden vi var sju, vi gikk i samme klasse fra barneskolen og ut videregående! Det viste seg at Ian, som fyren het, hadde gått på folkehøgskole med Erik (og godeste Christian Grønsveen også for den del) i Sandefjord. Verden er så himla liten at det er komisk. Ian og meg:
Ellers er det snart Halloween her i gården, og folk pynter husene sine til de grader:Og siden jeg har himla dårlig tid akkurat nå vil jeg bare blogge et eneste bilde til, sjekk ut størrelsen på dette pizzastykket:Jeg har det fremdeles som plommen i egget, i morgen reiser Fielding hjem og jeg fortsetter eventyret aldeles alene. Det blir rart men sikkert også veldig spennende. Tusen takk til Kine for beroligende epost, og en varm hilsen til Bestemor: god bedring, håper du kommer deg fort! Jeg har så lite tid på internett at det blir dårlig med epost-skriving for tiden, men jeg tenker på deg hele tiden.

Og ps: gratulerer med dagen som var, Maja!