Denne salaten er som snytt ut av Midtøsten, dere

Det begynner å gå opp for meg nå. Jeg har vært i Norge i nøyaktig én uke og har nesten vendt meg til surt og kaldt vær og kneipp til de fleste måltider. Reisen min har faktisk tatt slutt for denne gang, og jeg er tilbake der hvor jeg hører hjemme. Hvis vi velger å høre på det folkeregisteret har å si mener jeg.

Jeg forlot Philadelphia og USA tirsdag i forrige uke, klokken seks om kvelden. Da jeg kom frem i Frankfurt hadde jeg ikke sovet noenting, for det var så mye festlig å ta seg til på flyet. Vi fikk nøtter og middag og frokost og jeg vet ikke hva. Da vi landet var klokken to om natten i hodet mitt, men i Frankfurt var klokken like godt åtte om morgenen. Det ble jo helt feil. De to dagene jeg var i Tyskland sov jeg derfor nesten hele tiden. På torsdag gikk jeg ut en liten tur og kjøpte meg en koffert som jeg senere pakket alle tingene mine i, og på fredag reiste jeg til Berlin med tog og så til Oslo med fly, med 35kg i bagasjen. Jeg fløy Norwegian. Alle på flyet var norske, ekstremt høye og blonde, og mange klappet da vi landet på norsk jord. Jeg klappet ikke, men tok meg en liten pause og prøvde å kjenne litt etter hvordan det føltes å være hjemme igjen. Jeg ble overrasket over hvor vanlig og normalt det føltes. Jaha, her er det bare et par små plussgrader, tenkte jeg. Alle andre hadde på boblejakker og vintersko og selv om jeg ikke hadde noen av delene føltes det helt vanlig.

Det første jeg spiste på norsk jord ble ironisk nok en cheeseburger. Jeg hadde drømt lenge om mørkt brød og vanlig ost, men det har det blitt heller lite av. Jeg har drukket mye vann og tatt en del tran, men ellers har jeg egentlig ikke spist så mye erkenorsk mat. Likevel føler jeg meg litt sunnere nå enn for en uke siden.

Det kjennes vanlig å være i Norge igjen, men det kan være fordi jeg ikke helt har forstått at denne gangen har jeg ingen flybillett på lur. De neste månedene skal jeg faktisk bo her, i kalde Norge. Jeg skal høre norsk over alt hvor jeg går og se TV med norske undertekster. Jeg skal etter hvert bli en vanlig nordmann igjen, en som siterer reklamer og bruker norske uttrykk på riktig måte. Men det er nå alltid sånn for meg at hjemme er et annet sted. Jeg klarer ikke helt å slå meg til ro, og det er bestandig noe eller noen som skal savnes. Tel Aviv, for eksempel. Og festlige mennesker i alle verdens hjørner. Jeg spår at det blir sendt mang en tekstmelding til en litt breial fyr i USA denne vinteren, for å si det sånn.

Det er altså både rart og helt vanlig å være tilbake i Norge. Jeg har som dere vet en stor familie som jeg har savnet mye det siste året, og det beste av alt er at jeg får være i nærheten av dem igjen. Lille Linus har blitt barnehagegutt siden sist, og snart skal han bli storebror og alt. En splitter ny baby skal snart komme til verden og være en helt egen person. Jeg lurer veldig på hvem det er. Vi går altså spennende tider i møte her på Hedemarken, det får meg til å føle at livet i grunn er en reise i seg selv. Og hvis det er sånn det er, så er jeg jo faktisk på reise fremdeles. Det er en tanke jeg kan klare å leve med.