Hei.

I går, og i natt, kom den første snøen. Alle andre hamarsinger som leser denne bloggen sitter sikkert foran skjermene sine just nu og irriterer seg over alt som er feil med utsagnet. De har helt sikkert opplevd snø i Hamars gater tidligere denne høsten, men jeg teller da ikke med teit snø som falt når jeg uansett ikke var her til å trekke pusten dypt og lukke øynene og høre på stillheten den første snøen alltid bringer med seg. Jeg teller bare med snø jeg er i stand til å ta og føle på. Sånn som den som ligger ute i hagen akkurat nå og fullstendig har visket ut den stakkars trampolinen som står igjen etter i sommer. Den første snøen falt altså i går, og jeg var hjemme i Hamar og hilste den velkommen.

Jeg var faktisk i hovedstaden i går også. Planen var å delta i en hebraisktime på Blindern for første gang, men Universet ville det anderledes. Universet planla det slik at da jeg hadde stått opp ubehagelig tidlig, betalt 163 kroner for togbillett og 60 kroner for dagskort på T-banen, jogget heftig opp til Harriet Holters Hus og nesten mistet begge vottene mine på veien, så var det ingen i det klasserommet timen skulle være i. Eller det er løgn. Det var to jenter der, men de holdt absolutt ikke på med hebraisk. Jeg ringte kontoret og spurte hvor i all verden hebraiskstudentene og ikke minst professoren oppholdt seg, men da fikk jeg bare beskjed om at de skulle befinne seg i det klasserommet jeg akkurat hadde buset inn i. Kontordamen på Blindern driver med fjas.

Jeg gikk i bokhandelen og så på ordbøker og sånt i stedet, og spiste lunsj med en venninne før jeg tok toget strake veien hjem til Hamar igjen. Det kjentes rart å være i Oslo. Når jeg er hjemme i Hamar føles det egentlig helt ok å være i Norge, for der er jeg litt bare på besøk uansett, siden det egentlig er flere år siden jeg flyttet hjemmefra. Jeg kan lure meg selv og fremdeles tro at jeg er på tur, jeg bor tross alt fremdeles i en koffert og har for det meste ferie. Men i Oslo, der er det liksom meningen at jeg skal høre hjemme. Universitetet har laget en konto for meg i systemet og jeg er meldt opp til flere eksamener og alt. Det lukter jobb og eksamenslesing og husleie og ansvar av Oslo. Og det er jeg ikke så sikker på om jeg liker.

Forresten, da jeg gikk fra National Theateret til Stortinget i går ble jeg slått av hvor lite alt så ut. Da jeg flyttet til Oslo for fire år siden virket alt så overveldende stort, jeg måtte plutselig forholde meg til trikk og bane og lange, fancy gatenavn. Plutselig bodde ingen av vennene mine i vanlige hus lenger, alle bodde i byggninger som for meg virket kjempehøye. Jeg var en bonde i byen, rett og slett. Og nå har jeg blitt bortskjemt på storbyliv og skyskrapere og Oslo har blitt en småby. Dere hater meg sikkert litt nå, kjære landsmenn. Tenk å rakke ned på selveste hovedstaden. Men jeg har faktisk ikke dårlig samvittighet. Oslo er en knøttliten by, men det er da helt greit. Det er tross alt ikke størrelsen som teller.

Jeg har slått meg til ro med at det er her jeg må være frem til sommern, men jeg skal innrømme at jeg savner og tenker mye på Tel Aviv og Israel. Det bor tross alt et nytt språk i hjernen min som må brukes hele tiden for at jeg ikke skal glemme det, og dette språket er tilfeldigvis knyttet til Israel. Det er skummelt hvor fort man glemmer språk, og fordi jeg har fått erfare hvor fort ord og alfabeter kan seile ut av hjernen, prøver jeg å bruke hebraisk så ofte som mulig. Jeg holder god kontakt med de israelske vennene mine for eksempel. I tillegg hører jeg på israelsk musikk og podcast på iPoden når jeg er ute og går i snøen. Inne i hjertet mitt vet jeg at jeg skal tilbake til Tel Aviv igjen en gang, og da er tross alt ikke hebraisk det dummeste å kunne. Jeg bare nevner det, lissm.