Internhumor til Nalina nederst i innlegget

To personer følger bloggen min, i følge den lille dingsen i menyen til høyre her på siden. Det er en løgn, for jeg vet jo at dere er flere som leser. Det jeg prøver å si er at nå kan de som vil registrere seg som følger av bloggen ved å trykke på den dingsen til høyre her, og så kan jeg se hvem som følger bloggen og bli glad i sjelen over at noen hjemme i gode gamle Noreg tenker på meg og følger med på hva som skjer her i gården. Lykke til!

Studiene mine har startet for alvor. Jeg har artikler i fleng som må leses fortløpende, hver gang jeg blir ferdig med en 40 siders artikkel og tenker: jess, endelig ferdig! så må jeg bare finne frem en ny artikkel og sette i gang med å lese. Det går i ett kjør og det finnes ikke noe lys i tunnellen (stavehjelp?), for artiklene tar aldri slutt og når jeg ikke forbereder artikler til forelesningene skal jeg egentlig sitte på biblioteket og drive research for de tre lange oppgavene jeg må produsere dette semesteret. Jeg har litt angst og allerede vondt i øynene.

Men i dag fikk jeg i alle fall bekreftet at jeg har gjort rett i å begynne å studere midtøstenhistorie. Grunnen til at jeg dro tilbake hit for å studere nettop historie var at jeg ville forstå hva i all verden det er som skjer i Midtøsten i dag, og hvorfor det bare aldri blir fred og ro her i regionen. Mange jeg har pratet med hjemme i Norge sukker og stønner og sier at de ikke skjønner hvorfor folk her i området ikke bare kan glemme historien og leve i fred med hverandre. Og det, mine kjære venner, sier folk hjemme i Norge fordi vår historie ikke spiller noen stor rolle i hverdagen til den gjennomsnitlige Kari og Ola Nordmann. Her i Midtøsten, derimot, er det helt andre boller. Som min professor sa det i dag: "The difference between the Middle East and the so called western world today, is that here in the Middle East, history still matters". Og hvis dere spør meg, så forklarer jo det en hel del.

Jeg trives på studiet mitt, og det er bra for meg siden jeg ikke kommer til å ha tid til å gjøre noe annet de neste to årene enn å sitte begravet i historiebøker. Eller jeg har litt tid til overs, på torsdag for eksempel skal jeg på fest med alle masterstudentene, det tror jeg blir fresht. Og i natt er det jo valg og alt, og jeg bør jo faktisk bry meg om hvem som blir valgt til USAs president for de neste fire årene, så jeg tar meg tid til å sjekke valgresultatene. Dessuten må jeg blogge litt innimellom også, for ikke å skuffe mine to faste lesere. Så fortvil ikke, Jon og Johanne! Tiden går, men bloggen består!