Julebukk?

Folk flest synes å være så opptatt med å gå julebukk at de ikke har tid til å blogge, men det problemet har heldigvis ikke jeg, så jeg blogger i vei. I dag har jeg det fint, jeg har endelig fått bestemt meg for hva oppgave nummer 2 skal handle om, og en stor bør har derfor lettet fra mine skuldre. Jeg skal skrive om moskéer, og jeg tror det blir gøy. Så mens jeg er i Norge i februar, hvis jeg får kommet meg hjem som planlagt, skal jeg altså tilbringe endeløse timer på biblioteket med oslo-avtalen og all verdens moskéer i tankene. Det er med andre ord ingen ferie-Mie som kommer hjem på besøk denne gangen. Sukk...

Dagen i dag er altså ikke så verst, men dagen i går var lang, tung og slitsom som et vondt år. Jeg har vært veldig plaget av allergi den siste tiden, eller de siste fem månedene for å være presis, og som dere vet nådde jeg bunnen av allergibøtta forrige uke. Midt i jula! Jeg gikk glipp av all undervisning fordi jeg omtrent ikke fikk puste, og når man går glipp av all undervisning i én uke og så kommer på skolen igjen, sier det seg selv at det er mye man ikke forstår bæret av. Ikke minst i arabisken, død og pine. Altså hadde jeg en skikkelig guffen dag på skolen, og ikke nok med det, jeg måtte i tillegg gå og grue meg til kvelden fordi jeg skulle:

1) gå i banken og klage fordi jeg på julaften fikk den oppløftende beskjeden om at jeg plutselig har 2000 kroner i minus på kontoen jeg hadde da jeg bodde her sist, en konto banken selv har forsikret meg om at ikke lenger eksisterer
2) gå til en helt fremmed lege og få en allergisprøyte på et uvisst sted på kroppen

La oss først ta for oss turen til banken.Jeg tok med meg Guy og laget furore i skranken. Først ville de skylde på meg fordi jeg ikke avsluttet kontoen da jeg reiste hjem til Norge sist høst, men Guy og jeg lot oss ikke pelle på nesen og slo i bordet med de harde fakta: da jeg kom for å sjekke hva som var statusen på kontoen min da jeg flyttet tilbake hit i sommer, sa mannen i skranken at kontoen ikke eksisterte lenger. Og da trodde jeg selvfølgelig på det, og åpnet en ny konto i en annen filial i samme bank. Hva het han som fortalte meg at kontoen ikke lenger eksisterer, ville bankmannen vite, og da hadde Guy tydeligvis fått nok. Han ble kraftig irritert og spurte i en ekstremt krass tone: "hva er dette, er vi liksom venner?! Forventes det at vi skal kjenne alle de ansatte ved navn!?" og etter en lang og sinna tale forsto bankmannen at her har banken driti på draget, og det er best å ordne opp i saken. De sendte meg hjem og lovte å ringe meg om et par dager med en løsning på problemet. Guy er min hebraisktalende helt. Selv om jeg er ganske god til å krangle på hebraisk selv, var det fint å ha med en som virkelig kunne sette bankfolket på plass. Nå er det bare å vente på telefon og håpe at alt ordner seg.

Så var det den sprøyta.(Bildet er lånt fra Oslo Kommunes nettsider)
Jeg var i utgangspunktet ikke så nervøs, for sprøyter har jeg tatt en del av i mitt liv, altså vaksiner og sånt mener jeg, og det er ikke så ille. Men så snakket jeg med en som har pollenallergi, og han sa at sånne allergisprøyter settes i baken og ikke i armen. Gjett om det fikk fart på min paranoja! Jeg skalv meg gjennom den milelange dagen og måtte være mamma for meg selv og si: det går bra, det er bare en sprøyte og det er over på et sekund osv. På bussen til legekontoret holdt jeg ærlig talt på å ombestemme meg, kaste injeksjonskapselen (som jeg altså kjøpte på apoteket og hadde i vesken) i søpla og ta bussen hjem og late som at ingenting hadde skjedd. Igjen kom min indre mamma frem og sa: skjerp deg, du er 24 år gammel, det går ikke an å oppføre seg som en nervøs syvåring med sprøyteskrekk når man er voksen som du.

Så jeg tok meg sammen og kom meg til legekontoret. Legen var forsinket, og jeg måtte kaldsvette i en sofa i en halvtime før det ble min tur. Hele tiden ba jeg til høyere makter om at sprøyten skulle vise seg å være en helt vanlig sprøyte som man setter i armen. Så heldig var jeg selvfølgelig ikke. "Denne sprøyten setter man i stumpen", sa legen. I stumpen. Ordvalget hans fikk meg bare til å føle meg enda mer som en syvåring med sprøyteskrekk.

Etter at det første sjokket hadde lagt seg, viste legen seg å være trivelig nok. Han lot skravla gå og var helt overdrevent imponert over hebraisken min. Selvtilliten min fikk slik et lite boost, og jeg klarte nesten å slappe litt av. Det var likevel veldig rart å ligge på en benk med rumpa bar mens den middelaldrende legen tok seg god tid med forberedelsene og skravlet i vei om været. Jeg visste liksom ikke hvordan jeg skulle ligge, eller hva jeg skulle si. Benken hadde et sånt lite knekk i seg dere vet, sånn at det blir behagelig for en som skal sitte-ligge, men jeg lå jo på magen og det ble helt feil. Beina og underkroppen lå i vater, mens litt av magen og ellers hele brystkassen lå i skrå oppoverbakke. Det var umulig å plassere armene på noen normal måte. Så der lå jeg og strakte hals med buksa nede i noe som føltes som en evighet før legen fikk satt sprøyten og jeg kunne bykse meg opp fra benken og ta på meg buksen igjen.

Da det hele var over, seilte jeg hjem på en rosa sky.Noe øm i baken selvfølgelig, men sånt overlever jeg. Det er den der skrekken man må bære på i forkant av sånne ting som bare gjør meg totalt gal i hodet. Jeg sovnet tvert da jeg kom hjem, og våknet i dag med litt mindre allergiplager. Så da var det vel sikkert verdt det.