Blogg-o-rama,

som Maja ville sagt. Det er jo ikke grenser for hvor mye blogging jeg har tid til for tiden. Som vanlig betyr det at jeg egentlig har et berg av lekser. Det er i slike stunder bloggen kan fungere som en livbøye i det store, stormfulle havet som er livet. Ja, jeg kan få sagt det.

Nå tenkte jeg å blogge litt mobilbilder, fordi det gjør jeg tross alt ikke så alt for ofte. Her blire godt og blandet, i de velkjente kategoriene søtt, salt og syrlig:

SØTT:


Freshe og kanskje litt misfornøyde klassekamerater på gresset på universitetet den 10. desember i år. De er italiensk-amerikanske, marokkansk-canadiske, israelsk-amerikanske og amerikansk-israelsk-brasilianske og rocker daglig min verden. Som dere skjønner er jeg den eneste som bare har ett pass, hvor teit er ikke det. Forresten heter de Abigail, Adam, Davide og Mirelle. Her har dere Guy på en normal hårdag.

SALT:
Dette bildet er fra den gangen Guy lot håret vokse fritt på hodet.
Samme gangen dro han en "cast away" og lot også skjegget gro.

SYRLIG:
Her har dere en kameratslig dame som jobber på supern borti gata. Hun er alltid like Arnardo-fresh, og det står det respekt av.

Ellers kan jeg melde om at min aircondition bare vil blåse kald luft selv om den i teorien skal funke som en varmepumpe, men når sant skal sies så er mitt problem barnemat i forhold til Alons problem. Airconditionen hans blåser nemlig ut varm luft som lukter fisk. Vi tror noe har krabbet inn i systemet og lagt seg til for å dø. Kanskje en fugl, kanskje naboens gullfisk, eller kanskje noe midt i mellom.