2009

God morgen og velkommen til et splitter nytt år folkens! 2009. Så uvant og rart det føles å skrive det tallet. Jeg sitter i en sofa på en av kaféene på universitetet og nyter en varm kaffe med soyamelk. Det er definitivt første gang i historien at jeg har stått opp klokken syv den 1.januari, og definitivt også første gang i historien at jeg har innfunnet meg på universitetet før klokken ni på årets aller første dag. Velkommen til Israel, også kjent som bakvendtland, dere. Her sitter folk og forbereder seg til forelesning og leser til eksamen som om det var 2008 fremdeles.

Jeg feiret nyttårsaften med forelesning til klokken åtte på kvelden og en rolig aften hjemme hos Guy med nudler fra Malaysia, og jordbær dyppet i smeltet sjokolade. Vi gjorde arabisk- og kinesisklekser og leide film, og glemte helt å ønske hverandre godt nytt år da klokken slo tolv. Nyttårsaften er ikke en stor greie her som hjemme, jødene feirer sitt eget nyttår i september/oktober, og det er ikke uvanlig å bare holde seg hjemme den 31. desember uten å feire. I går ble det kanskje enda mindre feiring enn vanlig, siden myndighetene ba folk om å holde seg hjemme og ikke feste i store grupper ute på byen.
For Israel går som kjent inn i det nye året med nye overskrifter om krig og helvete. Hamas' raketter treffer lenger og lenger inn i landet, og i dag melder avisene om at 900 000 mennesker på israelsk side befinner seg innen rakettenes rekkevidde. (Jeg er ikke en av dem). Skoler og barnehager i dette området holder nå stengt og rundt 200 000 skole-elever holdes hjemme. To av Hamas' raketter har truffet en barnehage og en skole som heldigvis var tomme for barn, man må bare tvinge seg til å ikke tenke på scenarioet som ville utspunnet seg dersom barna hadde vært på skolen da rakettene traff. Jeg ser at flere norske nettaviser publiserer artikler om alle de israelske og palestinske barna som nå befinner seg i en helt uutholdelig situasjon. Tenk å være barn midt oppi en slik krig, det er umulig å forestille seg hvor mye redsel og angst de må takle. Jeg håper partene kommer til enighet om våpenhvile snart, og at Israel vil slippe den sårt trengte nødhjelpen inn på Gazastripen.

Enn så lenge ligger Tel Aviv på trygg avstand fra Gaza, utenfor rakettenes rekkevidde. Likevel begynner det å gå opp for meg hvor alvorlig situasjonen egentlig er. Hamas truer med selvmordsaksjoner og enda mer presise og langt-flyvende raketter, og jeg føler meg ikke like trygg på bussen lenger. Faktisk tror jeg at jeg skal prøve å unngå å ta buss fremover, selv om sjansen er liten for at noe skal skje er det en veldig ubehagelig følelse å sitte anspent i et buss-sete og skule mistenksomt på alle som går på bussen.

Til tross for den anspente situasjonen akter jeg å ønske det nye året velkommen. Blanke ark og alt det der. Jeg har nyttårsforsettene klare og har bestemt at i år skal jeg slutte å drikke så himla mye kaffe. Derfor passer det jo bra at jeg nettopp har startet det nye året med en stor kopp kaffe. Jeg føler på meg at dette kommer til å gå bra. Til slutt vil jeg si at dere der hjemme ikke må bekymre dere for meg. Jeg er langt unna Gaza og skal ikke ta buss på en god stund. Og om én måned kommer jeg dessuten hjem, så her er det ingen grunn til bekymring. Bare slapp av, folkens. Ikkje få panikk!