En gang var jeg en barnehagejente med mikke mus - genser som kunne vrenges og brukes med innsiden ut, og fargerike strikker som det sto "monday" og "tuesday" på i håret. Verden så anderledes ut den gang, dagene varte lengre og det kjedeligste jeg visste var å legge meg om kvelden. Jeg danset ballett og var fascinert av Gud, som jo var rundt meg til og med når jeg pusset tennene. Da jeg var en slik liten sneip med løse tenner og blondt hår, pleide de voksne å spørre meg stadig vekk om hva jeg hadde tenkt å bli når jeg ble stor. Jeg syntes det var et fint spørsmål, følte at jeg ble tatt på alvor og at man innså at jeg en dag kom til å bli voksen. Alle barn drømmer jo om nettopp det. Uansett, de spurte meg om hva jeg hadde tenkt til å bli, og jeg svarte etter beste evne. Veronica som gikk i barnehagen min var helt på styr husker jeg, hun sa at hun ville bli gravemaskin når hun ble stor. Lurer på hvordan det gikk med den planen.
Nå er jeg voksen, og folk spør meg fremdeles hva det er jeg skal bli når jeg blir stor. Jeg syntes det var artigere å få det spørsmålet da jeg gikk i barnehagen, merker jeg. Nå for tiden må man liksom svare noe vettugt, og det er liksom ikke helt akseptert å svare "sirkusartist" eller si at man ikke har peiling. Siden folk spør og graver hele tiden har jeg siden barnehagen vært gjennom blant annet disse yrkesdrømmene:
- fjellklater
- husmor
- skuespiller
- butikkdame
- språkforsker
- forfatter
- poet
- norsklærer
- psykolog
- døvetolk
- tolk
- oversetter
- journalist
- professor
- midtøstenekspert
Fjellklatrer kjenner jeg særlig at jeg har en god sjanse til å bli. Butikkdamedrømmen er jeg litt glad for at jeg ga opp. Husmoryrket har jeg innsett at ikke ligger for meg. Akkurat nå i disse krigstidene kjenner jeg at midtøstenekspert er noe jeg virkelig kunne tenkt meg å bli. Når jeg sitter på midtøsten-biblioteket på universitetet er jeg i himmelen og blir aldri aldri lei. Men jeg har ikke bestemt meg enda, altså.
Hver gang jeg tenker på hva i all verden det skal bli av meg til slutt, tenker jeg på det en svært vis mann sa til meg da jeg gikk på folkehøgskolen: det er ikke målet som er det viktigste, men veien til målet. Veien min har så langt vært nokså fargesprakende og fortryllende spennende, det lønner seg tydeligvis alltid å høre på vise menn.
3 kommentarer:
glemte du klovn på den lista di? :p
og doktor?
haha ja, jeg kunne jo ikke akkurat la listen bli for lang heller. flere viktige yrker ble glemt, som for eksempel kjemiker, bonde, speiderleder og prinsesse.
Legg inn en kommentar