Krigen og sånt

Jeg leser i avisene at demonstranter tar helt av og at ting er ute av kontroll i Oslo i kveld. Det gjør inntrykk, jeg tror ikke jeg kan huske sist gang folk der hjemme engasjerte seg på denne måten over hendelser i midtøsten. Det står at demonstrantene ikke bryr seg filla om Gaza, men likevel. Det er rart å sitte her og lese om uroligheter i Oslo, når defaulten for meg er å sitte i Norge og lese om uroligheter her.

Det er spesielle dager jeg lever for tiden. Da jeg var her under Libanon-krigen i 2006 hadde jeg nettopp flyttet hit og forsto ikke språket, mens nå snakker jeg nok hebraisk til å få med meg at stemningen her er mer anspent enn vanlig, selv i Tel Aviv. Folk lever sine vanlige liv, men alle snakker om krigen, og selv sjekker jeg nyhetene på internett sikkert over hundre ganger daglig. Jeg føler meg trygg, men likevel er det skummelt å tenke på hva slags konsekvenser krigen kan få for folk i Israel dersom andre skumlinger bestemmer seg for å blande seg. Raketter fra Libanon er ikke noe jeg synes er så forferdelig morsomt, for eksempel. Hvis det blir krig på to fronter tror jeg at jeg må vurdere hvor lenge jeg skal vente med å pakke kofferten og evakuere meg selv.

I går oppdaget jeg noe som overrasket meg litt, noe som viste meg en ny og litt absurd side av Israel. Det fikk meg til å skjønne hvor vant israelerne faktisk er med krig. Jeg ble litt satt ut, for å være ærlig. Uansett, det jeg oppdaget var et israelsk underholdningsprogram som minner veldig om norske Torsdagsklubben. Det var en programleder, et par komikere og et par kjendisgjester som satt i studio og liret av seg morsomheter. Det som gjorde at jeg ble satt ut, var at de liret av seg morsomheter om krigen.

Det var ikke harselas av palestinernes lidelser eller noe sånt, det vil jeg gjerne få understreke. Det var mer generell tøysing i Torsdagsklubben-stil om tseva-adom-allarmen som går hele tiden i de israelske byene rundt Gaza, og om at alle i israel kan gjøre hva de vil for tiden fordi myndighetene er så opptatt med krigen at de ikke legger merke til hva folk foretar seg.

Det var faktisk ganske morsomt, men jeg klarte likevel ikke å overse hvor rart det føltes for meg å se at de fleiper om krigen her på samme måte som Harald Eia og andre festlige mennesker fleiper om kongehuset hjemme. Ikke det at det er greit å fleipe om kongehuset, altså, jeg liker kongen jeg. Men dere skjønner hva jeg mener. Krig og uroligheter er virkelig hverdagskost for israelerne. Jeg tror likevel aldri det kan bli hverdagskost for meg.