Ditt punktum, mitt komma

Han blåste røykringer ut av vinduet og mumlet noe om såpebobler mens han satte askebegeret foran seg i vinduskarmen. Hun sov enda, halvveis på magen, med den ene hånden ved ansiktet og munnen så vidt åpen. Han tenkte på sjokoladeis og lente hodet mot glassruta. Kjølig glass, et skjærende utropstegn mot varm hud.

Hun åpnet øynene i det han tok det siste trekket. Han merket ikke at hun var våken før hun satt på kne i senga og lente hodet i fanget hans. Sukkerspinn, tenkte han, og strøk hånden over håret hennes. Det begynte å regne, og han ville lukke vinduet, men da reiste hun seg og trakk ham ned i sengen igjen.

Hun spurte om klokken og la hånden hans på magen sin. Han svarte at klokken var ti og tenkte at kanskje det var i natt man skulle stille klokken igjen. Nå som alt raste fremover, føltes det likevel som om tiden sto stille, og nå denne vanvittige ideen om å skru tiden tilbake. Han trakk pusten og lukket øynene.

Hun satte seg på sengekanten og spurte om han ville ha te. Han svarte ja, han pleide helst å drikke kaffe, men det ville han ikke si.

Hun forsvant og kom tilbake med to kopper. Hun sa at hun var tom for te, så de fikk ta til takke med kaffe. Han svarte at det var greit og lukket vinduet. Han tok en slurk av kaffen, og hun sa hun hadde bestemt seg for å beholde det. Han lente hodet mot magen hennes og lengtet etter såpebobler.